Villmarkens dal

Med jevne mellomrom må jeg oppsøke Risdalen i Birkenes. I og omkring dette vernede området får jeg nemlig villmarksfølelsen.

Den siste uken var jeg innom her igjen. Jeg gikk inn fra Bjorvann i Tveit, fant meg en fin rute for å komme raskest mulig inn i de virkelig fine områdene. Her valset jeg rundt og studerte gamle trær i alle former og nedbrytningsstadier, den sjeldne barlinda, en god mengde med kjuker, sporgtegn og lyder av spetter. Det  er virkelig flott her inne. Mye gammel skog i et røft og kantete terreng som er spennende å gå i.

Utsikten fra rasteplassen min i Risdalen er upåklagelig. Her får jeg følelsen av villmark.

Det flotte høstværet innbød til en lang kaffipause, og den ble gjennomført på min etterhvert så faste plass langt vest i området, på en markert høyde som gir meg flott utsikt over skogstraktene omkring.

Eikekjuke, en av mange kjukearter som finnes i Risdalen.

Det er ikke mange spor etter mennesker i Risdalen, men her er det spor etter en gammel ferdselsvei.

Pors i motsol.

Klokkelyng i myra.

Slik skal det se ut i en naturlig skog - en betydelig andel trær som er gått i bakken.