Vakkert og vilt i Telemark - et tilbakeblikk

Jeg kan ikke tenke meg flottere naturlig kunstverk enn en slik sølvgrå, vridd furu. 

Gårsdagens snøvær er avløst av tett regnvær. Bortsett fra nødvendig snømåking innbyr ikke en slik søndag til   å være ute. Derfor passer det fint med et tilbakeblikk i gamle bildearkiver. Jeg har vokst opp i de nedre deler av Telemark, og det er her jeg lærte meg å utforske og bli glad i naturen. Derfor har jeg en helt spesiell dragning mot disse traktene. Hver vår drar jeg til skogs noen døgn for å oppleve tiurens vårspill. Da må jeg tilbake til Telemark, nærmere bestemt traktene rundt Skien, Nome og Bø. Disse bildene fra 2008 er hentet fra et område i Lunde, i Landsmarka, hvor det i tillegg til en flott tiurleik, også er herlig vilt terreng. Kombinasjonen av røff topografi og ordentlig gammel skau er noe av det mest spennende jeg kan oppsøke av natur. Dette området domineres av furuskog, og har et eventyraktig preg.

Ikke vanskelig å se at furuskogen på andre siden av den dype kløfta er gammel. Furua er flott når greiene begynner å få den "pistrete", nedhengende formen.

Iblant er det fint å skaffe seg oversikten i det bratte terrenget. Men aller mest spennende er det å gå ned i terrenget og inn i skogsdypet.

Sjefstiuren må ha kjempet hardt for sin plass på toppen av rangstigen  - ikke èn viftefjær er igjen!

Tid for tiur

Nå har jeg ventet i nesten snart et år. Det er nært forestående nå...tida for å besøke tiurens spillplass. Jeg er fast gjest hvert år. Det er en så absolutt herlig opplevelse å ligge der i skjulet og høre og se disse fantastiske fuglene sloss for å forsvare sin plass på toppen av rangstigen eller forsøke å komme dit. Og det er en flott opplevelse når røyene dukker opp på leiken og stimler rundt sjefen. Kan jeg være så heldig å få oppleve parring i år?

Tiurleikens sjef vokter sentrum av leiken - som ligger i et flott skogsmiljø.

Et av de godt kamuflerte skjulene våre.

Bålfyring hører leikturene til. Det blir timer med slabberas rundt varmen.

Vi er inne i høneuka og røyene samler seg rundt sjefen.

Tidløshet

 Jeg fant meg en gang et skogsområde i mine hjemtrakter. Som alle andre skoger bærer også denne sterkt preg av menneskets kultivering. Det er mest den moderne måten å kultivere på - monoton kultivering der alle trær er like gamle, like høye og like på de fleste andre vis. Det handler om industri  - skogsindustri. Men innimellom - hvis man tar seg tid - finnes det noen små juveler. En bratt li, et lite dalsøkk, et formelt vernet område, der man kjenner igjen skogen slik den naturlig vokser, lever og dør. Hit søker jeg meg for å få ro i sjela. Det er noe helt spesielt godt ved å se den rike skogen som får leve upåvirket. Den er variert og vakker. Og den er tidløs. Det gir meg også følelsen av ekthet. Det er en god følelse som lar tankene flykte bort fra den oppjagede hverdagen.

"Gammelskogen - i dette halvmørke, lukkede landskap lar jeg meg omslutte

av tykk og saftiggrønn mose,

taggete bregner og skjegglav."

"Og den som har gått hit inn

med andakt og respekt,

og latt seg innvie

i skognaturens mysterier,

kommer aldri uberørt tilbake."

Jan Petter Bratsberg - Tett på naturen, 1998.

Et slag for nærturen

Nok en gang vil jeg slå et slag for den korte turen - nærturen. Når skral motivasjon, dårlig tid eller andre årsaker truer med å ødelegge muligheten for en tur ut i naturen - gjør alt enkelt.

Dropp kjøring, dropp pakking og ta bare med fyrstikker, øks, sag, og noe småtteri som kan tilberedes på et bål. Og gå så kort som mulig.

Selv erfarte jeg dette senest denne helga. Motivasjonen for tur har lenge vært dårlig. Tiden blir knappere og knappere etter hvert som jula nærmer seg. Men plutselig ble det litt fint vær og en liten åpning i tidsskjemaet. Da kastet jeg meg rundt, pakket på 3 minutter og lovet ungene at dette ble bare 15 minutter å gå.

En ekstra motivasjon er den "hemmelige" gapahuken vi har satt opp i "nærskogen". Ungene har et eierforhold til den - og det gjør det interessant å se til den innimellom.

Til og med katta syns tur var en god ide og hang seg på oss.

Et bål, litt kakao, spikking og lek. Det var alt som skulle til for at både pappa og barn koste seg i skogen denne  dagen i desember.

Venn med et tre

Hvem skulle tro det gikk an å bli begeistret for et tre. Men det går altså an. Jeg har mitt favoritt-tre som jeg bare må besøke jevnlig.

Furutrær har alltid fasinert meg. Jeg tror det opprinnelig hang sammen med at skogen ofte åpnet seg der furua dominerte landskapet. De tette gransnarene var mer forbundet med dysterhet og kanskje aller mest spenning for hva som kunne skjule seg bak og under skjørtene til grana. Man mistet liksom oversikten i skogen og følte man ikke hadde full kontroll. Mellom furuleggene, derimot, var det lysåpent og god sikt. Det ga nok trygghet når man ellers som barn og ung følte litt utrygghet i skogen. Men den utryggheten er forlengst borte nå. Likevel elsker jeg fortsatt furua. Det handler mest om formen, tror jeg. Furua stiger raskt og ukomplisert til værs og øverst har den en flott og vid krone. Men så er hver enkelt furu så veldig forskjellig. Og for ikke å snakke om når furua blir gammel. Da viser den seg virkelig fram som skogens mest fantastiske kunstverk. Den spesielle vridningen i treets vekst begynner å komme til syne når barken gradvis slipper veden. Fra da av blir furua bare flottere og flottere jo dødere den blir. Jeg kan ikke tenke meg et flottere kunstverk enn en sølvgrå kjempefuru som kneiser på en kolle. Og så var det levealderen, da. Først kan furua leve i flere hundre år. Så dør den gradvis over flere tiår. Deretter fylles den av tyri og blir stående død i hundre år. Deretter faller den til bakken og blir liggende sikkert i hundre år til. Fantastisk.

I mitt nærområde har jeg etter hvert funnet mange flotte kjempetrær. Imponerende eksemplarer av gran, osp, eik og lind finnes her. Men ingen slår furua jeg helt tilfeldig kom over for tre-fire år siden. Den har allerede stått sikkert i 300-400 år. Og nå når den havner mitt inne i et større reservat, får den nok leve i like mange år før den er helt borte. Det fortjener den, for den er litt av et syn med sin korte høyde men voldsomme bredde. Flotte, kunstneriske greiner av veldige dimensjoner skrur seg ned mot blåbærlyngen. Treet står både bortgjemt og vanskelig tilgjengelig, men likevel er jeg stadig nødt til å ta avstikkeren for å hilse på, som en god venn..