"Rikt liv med enkle midler" Arne Næss


tirsdag 28. desember 2010

Kald fornøyelse

Også årets vinter minner om "de gode gamle" - de som var både kalde og stabile. La det gjerne fortsette slik.

Her er noen glimt fra romjulens stemninger i Melum utenfor Skien.



torsdag 23. desember 2010

Lykkelig i lavvo

Sensommer i fjellet kan være fantastisk. Det fikk vi oppleve da mor, far og to barn tok med lavvo og dro til fjells.

Som "turansvarlig" følte vel far seg litt utsatt med tanke på at teltliv i september kan by på noen utfordringer. Det skal ikke så mye dårlig vær til før dommen ikke blir nådig!



Vi fant virkelig en perfekt leirplass. Her kunne vi med letthet finne nok ved bl.a. slik at vi kunne lage mat på bålet.
Men heldigvis er lang erfaring og "føre-var" prinsippet blitt såpass innarbeidet i turplanleggingen, at det ikke bød på noen problemer. Selv om vi skulle til fjells, valgte vi en leirplass med skog og dermed i le for kald vind. Og det ble viktig at gangavstand ikke ble for lang - slik at det var mulig å ta med heller litt for mye enn litt for lite varme plagg og ekstra liggeunderlag.


Selv om været ble helt fantastisk med sol og varme på dagtid, krøp gradestokken under null begge nettene.

God tid ved kveldsbålet...

Det er minusgrader, men bare fornøyde fjes stikker fram fra soveposen.

Lillemor på fire fant virkelig roen med å kaste med stanga. Men fisk ble det ikke...

Det er viktig å la ungene hjelpe med de vanlige rutinene, som her , å sage bålved.

Det var så idyllisk den morgenen at jeg bare måtte...

Ei skeiv bjørk er fin som lenestol. Her med telemarksdronninga, Gaustatoppen, i bakgrunnen.


Ungene har gått for egen maskin til toppen av Falkenuten (1096 moh.) og er i godt humør - akkurat som oss voksne.

onsdag 17. november 2010

Venn med et tre

Hvem skulle tro det gikk an å bli begeistret for et tre. Men det går altså an. Jeg har mitt favoritt-tre som jeg bare må besøke jevnlig.

Furutrær har alltid fasinert meg. Jeg tror det opprinnelig hang sammen med at skogen ofte åpnet seg der furua dominerte landskapet. De tette gransnarene var mer forbundet med dysterhet og kanskje aller mest spenning for hva som kunne skjule seg bak og under skjørtene til grana. Man mistet liksom oversikten i skogen og følte man ikke hadde full kontroll. Mellom furuleggene, derimot, var det lysåpent og god sikt. Det ga nok trygghet når man ellers som barn og ung følte litt utrygghet i skogen. Men den utryggheten er forlengst borte nå. Likevel elsker jeg fortsatt furua. Det handler mest om formen, tror jeg. Furua stiger raskt og ukomplisert til værs og øverst har den en flott og vid krone. Men så er hver enkelt furu så veldig forskjellig. Og for ikke å snakke om når furua blir gammel. Da viser den seg virkelig fram som skogens mest fantastiske kunstverk. Den spesielle vridningen i treets vekst begynner å komme til syne når barken gradvis slipper veden. Fra da av blir furua bare flottere og flottere jo dødere den blir. Jeg kan ikke tenke meg et flottere kunstverk enn en sølvgrå kjempefuru som kneiser på en kolle. Og så var det levealderen, da. Først kan furua leve i flere hundre år. Så dør den gradvis over flere tiår. Deretter fylles den av tyri og blir stående død i hundre år. Deretter faller den til bakken og blir liggende sikkert i hundre år til. Fantastisk.

I mitt nærområde har jeg etter hvert funnet mange flotte kjempetrær. Imponerende eksemplarer av gran, osp, eik og lind finnes her. Men ingen slår furua jeg helt tilfeldig kom over for tre-fire år siden. Den har allerede stått sikkert i 300-400 år. Og nå når den havner mitt inne i et større reservat, får den nok leve i like mange år før den er helt borte. Det fortjener den, for den er litt av et syn med sin korte høyde men voldsomme bredde. Flotte, kunstneriske greiner av veldige dimensjoner skrur seg ned mot blåbærlyngen. Treet står både bortgjemt og vanskelig tilgjengelig, men likevel er jeg stadig nødt til å ta avstikkeren for å hilse på, som en god venn..

torsdag 7. oktober 2010

På to hjul i fjellet

Overnattingstur med sykkel som framkomstmiddel hadde verken jeg eller guttungen prøvd før. Det kan, etter grundig testing i fjellheimen, anbefales.

Tiden har gått raskt og det skal sies at turen ble gjennomført under en noe varmere gjennomsnittstemperatur enn hva som nå i oktober vises på ute-termometeret.
Utvalgt sted var Kalhovd ved Rjukan. Turistforeningens hytte ved Kalhovdfjorden var et greit utgangspunkt. Herfrfa syklet vi i retning Rjukan. Veien var godt egnet for sykling, med hardpakket grusdekke mesteparten av veien. Et lite minus var det at det var fritt fram for biltrafikk. Mange biler var det ikke, men opplevelsen hadde utvilsomt vært enda bedre om veien hadde vært forbeholdt syklende turister og de få hyttene i området. Vårt konsept var følgende: tre gamle kamerater som nå er pappaer pakker sine saker og tar med seg en av sine utvalgte etterkommere. Sykkeltilhengeren fylles med lavvo, soveposer, underlag, fiskestenger, klær og masse god mat. Det blir altfor mye, så man må alltid ha stor sekk ekstra på lur. Så sykler man, men ikke lenger enn at junior holder motet oppe. Så slår man leir på en plass man ikke blir lei av på 3 dager. Derfra tas alle ekspedisjoner før man igjen sykler hjem. Ekspedisjonene vi la ut på, var topptur og utforskningsturer til fots, sykkelturer, fisketurer. Jeg er sikker på at guttungen sier ja hvis jeg spør om han vil gjenta turen neste år...











tirsdag 24. august 2010

Savnet fra fjellene


Fjell-lengt tror jeg at jeg kaller fenomenet. Det råker sjelen min iblant. Da må jeg bare fri meg fra skogen og passere tregrensa.


Det skjedde her i sommer. Jeg visste det var gjort plass til en fjelltur på sensommeren også. Det var rom i kalenderen. Men lengten kom for tidlig. Dermed måtte jeg bare begynne og pakke. Ungene var det ingen sak å overtale til en ekstra tur.


Så er det noe med Telemark, da. Suget etter de fantastiske fjellene i Telemark er ekstra stort. Så vi dro dit. Kanskje er det bare fordi mine røtter er sterkt forankra enda. Men jeg tror det er noe mer ved det. Jeg er ingen tinderangler. Jager ikke etter flest høydemeter å føre inn i loggboka. Så jeg trenger ikke dra til Jotunheimen. Det blir dessuten for mye stein i lengden. Jeg søker snarere fjellet for friheten, friskheten og frodigheten. Det beste er å gå seg fram til den gode leirplassen der man har alt. Det må være et vann eller et tjern, og helst med fisk i. For å få litt spenning er fisking perfekt. Så må det være lavt nok over havet til at blomster og gras har overtaket på all steinen. Noen trær må jeg også ha i nærheten, så jeg har nok ved til bål. Bålet er min erstatning for TV. Jeg kan glo på glør i time etter time.


Det damper fra Kaffi-Lars.

Vannlek. Det kan pågå i timesvis...


Fra første leir på Vamark i Vinje.

Fire minutter med sol første kvelden.

Med to unger, to ungers bagasje, min egen bagasje, mat og både lavvo og fjelltelt, ble det ingen lang tur. Vi byttet heller leirplass en gang ekstra. Så ble det mer å oppdage for oss. Kort vei å gå og mye å oppdage - det er oppskriften på glade barn. Bare se på bildene...



Fisking i Margittjønn.

Alltid god følelse når fisken ikke passer i panna.

søndag 22. august 2010

Ydmykt besøk i evighetsskogen


Det lå en gang en ekte villmark i hjertet av Telemark. Fra alle kanter ble den truet og på få år krøp menneskene seg stadig lengre opp i liene og utslettet mer og mer av den ville, men akk så forsvarsløse gammelskogen. Men ved et lykketreff tok galskapen slutt og noe ble stående urørt.

Når jeg nå en julidag lusker inn i den helt spesielle, gamle skogen, skapes likevel følelsen av uendelig villmark. I dag finnes knapt slik skog i landet vårt, og derfor virker denne katedralen i Landsmarka i Nome likevel uendelig stor.


I skyggen av slike kjemper blir de fleste ydmyke.

Har du ikke vært i skikkelig gammel skog før (det har du trolig ikke, for det finnes nesten ikke noe igjen i Norge), bør du virkelig ta deg bryet med å gjøre det. Det er en helt spesiell følelse å vite at her går livet sin gang uten at vi mennesker forstyrrer. Når du bare tar deg tid til det, ser du hvor fantastisk flott skogen blir. Her står treslagene om hverandre og like ved den lille granspira står den flere hundre år gamle ospekjempa som det må to mann til for å ta rundt. Høyt oppe i lia, med utsikt over blånene, står en vridd grånende furugadd som et evighetsmonument. I granlia har det åpnet seg lysninger der vær og vind har slitt gamle kjemper overende. Her er det vanskelig å komme seg fram. Men ellers er gammelskogen så enkel å gå i, for her er det ikke plantet i rekker og rader. Dukker du ned i de solvendte, varme liene, overtar lauvskogen for grana. Innimellom står ei kjempeeik og ruver. Noen hule inni, andre fortsatt med barken i behold.



For den som er på jakt etter noe spesielt, er gammelskogen en oase. Det vokser mange sjeldne arter her. En fuktig høstdag er det kanskje aller mest spennende å lete på gamle falne trær - det er stor mulighet for å oppdage såkalt rødlistede sopper - kjuker.


Står du på toppen av lia og skuer utover mot horisonten, er det mulig at du oppdager rovfuglen som flyter på oppdriften høyt over landskapet og speider etter egnet bytte.


PS: I Norge er om lag 1,5 % av barskogen beskyttet gjennom vern. Andelen øker sakte, men for å nå det absolutte minimum på snaut 5 %, trengs et formidabelt temposkifte. Våre naboland Sverige og Finland har allerede vært der en stund.

tirsdag 27. april 2010

Høneuke i gammelskogen

Det slår ikke feil. Når april nærmer seg slutten kommer suget etter å oppleve stemningen i gammelskogen når tiuren endelig har fått besøk av røya på leiken.
Jeg drar til en liten oase der skogsmaskinene har latt barskogen stå i fred, langt inne i mine hjemtrakter i Telemark. Det koster svette, siden jeg må sykle og gå i halvannen time for å komme dit. Men det er turen verdt. Her inne høres bare naturens egne lyder.

Denne helgen unnet jeg meg to døgn på leiken. Den første morgenen oppdaget jeg at leikens sentrum overraskende nok hadde flyttet på seg i forhold til de foregående årene. Dermed fikk jeg bare glimt av tiuren. Men jeg både så og hørte røy, så etter å ha satt opp en ny kamuflasje var jeg optimist foran neste morgen. Jeg hørte fem tiurer slå inn på nattekvist. Ei røy ga også lyd fra seg.
Allerede litt over klokka 4 på søndagsmorgenen satte den ene tiuren i gang for fullt. Og det rett foran kamuflasjen min. Ikke lenge etterpå kom røyene. Jeg registerte seks røy som stimet rundt sjefstiuren. Det var et spennende skue. Røyene var klare for parring, men tiuren gjorde seg kostbar. Dermed ble det ingen parring denne morgenen.

Store barskogområder er gunstig for storfuglen.
Frokost i slike omgivelser unner jeg alle å oppleve.

mandag 15. mars 2010

Jo, det går an på Rauland











Suksessen fra i fjor måtte gjentas. Fire besteforeldre, to foreldre og to kjempespente barn satte kursen mot Rauland for en langhelg med hyttekos, ski, spill og lek.

Vi eier ingen hytte, så spenningen er alltid til stede med tanke på hvordan standarden på den leide hytta er. Men selv en av de billigste hyttene på Rauland går altså fint an å bo i en kald vinterhelg. Kort sagt koste vi oss veldig hele helgen, og fikk med oss veldig fine skiturer i både fint og mindre fint vær. Bildene får tale for seg selv denne gangen.