"Rikt liv med enkle midler" Arne Næss


tirsdag 24. august 2010

Savnet fra fjellene


Fjell-lengt tror jeg at jeg kaller fenomenet. Det råker sjelen min iblant. Da må jeg bare fri meg fra skogen og passere tregrensa.


Det skjedde her i sommer. Jeg visste det var gjort plass til en fjelltur på sensommeren også. Det var rom i kalenderen. Men lengten kom for tidlig. Dermed måtte jeg bare begynne og pakke. Ungene var det ingen sak å overtale til en ekstra tur.


Så er det noe med Telemark, da. Suget etter de fantastiske fjellene i Telemark er ekstra stort. Så vi dro dit. Kanskje er det bare fordi mine røtter er sterkt forankra enda. Men jeg tror det er noe mer ved det. Jeg er ingen tinderangler. Jager ikke etter flest høydemeter å føre inn i loggboka. Så jeg trenger ikke dra til Jotunheimen. Det blir dessuten for mye stein i lengden. Jeg søker snarere fjellet for friheten, friskheten og frodigheten. Det beste er å gå seg fram til den gode leirplassen der man har alt. Det må være et vann eller et tjern, og helst med fisk i. For å få litt spenning er fisking perfekt. Så må det være lavt nok over havet til at blomster og gras har overtaket på all steinen. Noen trær må jeg også ha i nærheten, så jeg har nok ved til bål. Bålet er min erstatning for TV. Jeg kan glo på glør i time etter time.


Det damper fra Kaffi-Lars.

Vannlek. Det kan pågå i timesvis...


Fra første leir på Vamark i Vinje.

Fire minutter med sol første kvelden.

Med to unger, to ungers bagasje, min egen bagasje, mat og både lavvo og fjelltelt, ble det ingen lang tur. Vi byttet heller leirplass en gang ekstra. Så ble det mer å oppdage for oss. Kort vei å gå og mye å oppdage - det er oppskriften på glade barn. Bare se på bildene...



Fisking i Margittjønn.

Alltid god følelse når fisken ikke passer i panna.

søndag 22. august 2010

Ydmykt besøk i evighetsskogen


Det lå en gang en ekte villmark i hjertet av Telemark. Fra alle kanter ble den truet og på få år krøp menneskene seg stadig lengre opp i liene og utslettet mer og mer av den ville, men akk så forsvarsløse gammelskogen. Men ved et lykketreff tok galskapen slutt og noe ble stående urørt.

Når jeg nå en julidag lusker inn i den helt spesielle, gamle skogen, skapes likevel følelsen av uendelig villmark. I dag finnes knapt slik skog i landet vårt, og derfor virker denne katedralen i Landsmarka i Nome likevel uendelig stor.


I skyggen av slike kjemper blir de fleste ydmyke.

Har du ikke vært i skikkelig gammel skog før (det har du trolig ikke, for det finnes nesten ikke noe igjen i Norge), bør du virkelig ta deg bryet med å gjøre det. Det er en helt spesiell følelse å vite at her går livet sin gang uten at vi mennesker forstyrrer. Når du bare tar deg tid til det, ser du hvor fantastisk flott skogen blir. Her står treslagene om hverandre og like ved den lille granspira står den flere hundre år gamle ospekjempa som det må to mann til for å ta rundt. Høyt oppe i lia, med utsikt over blånene, står en vridd grånende furugadd som et evighetsmonument. I granlia har det åpnet seg lysninger der vær og vind har slitt gamle kjemper overende. Her er det vanskelig å komme seg fram. Men ellers er gammelskogen så enkel å gå i, for her er det ikke plantet i rekker og rader. Dukker du ned i de solvendte, varme liene, overtar lauvskogen for grana. Innimellom står ei kjempeeik og ruver. Noen hule inni, andre fortsatt med barken i behold.



For den som er på jakt etter noe spesielt, er gammelskogen en oase. Det vokser mange sjeldne arter her. En fuktig høstdag er det kanskje aller mest spennende å lete på gamle falne trær - det er stor mulighet for å oppdage såkalt rødlistede sopper - kjuker.


Står du på toppen av lia og skuer utover mot horisonten, er det mulig at du oppdager rovfuglen som flyter på oppdriften høyt over landskapet og speider etter egnet bytte.


PS: I Norge er om lag 1,5 % av barskogen beskyttet gjennom vern. Andelen øker sakte, men for å nå det absolutte minimum på snaut 5 %, trengs et formidabelt temposkifte. Våre naboland Sverige og Finland har allerede vært der en stund.