"Rikt liv med enkle midler" Arne Næss


søndag 21. oktober 2012

Fòring i gang

Nøtteskrika har god apetitt...

Grønnfink er tallrik rundt hytta. Her i selskap av en bjørkefink.

Spettmeis i kjent stil ned fra foringsbrettet med et frø i nebbet.

Toppmeisen er et trivelig, men ikke så vanlig besøk.

Den første sekken med 25 kg solsikkefrø er kjøpt inn og vinterforingen av småfugl har begynt. I år forer jeg både på hytta og hjemme. Her er noen bilder fra hytta, der nøtteskrikene forsyner seg grovt for tiden.

søndag 14. oktober 2012

Nær natur nydelig

Speideren i front er i undringsmodus.
 Her om dagen gikk vi oss en tur. Ikke lang. Ikke tung. Bare på kjente stier. Rett fra huset. Det er rart hvordan en litt "kjedelig" setting likevel fenger ungene. Dørstokken er riktignok høy. Men når den er passert, er framdriften god. Den smale stien som svinger seg mellom treleggene er fin å rusle langs. Blikket sveiper hit og dit. Treffer en armada av maur. Noen teorier om hvordan et maurliv arter seg blir diskutert. Stier snor seg videre gjennom myr, over bekk, opp steinete bakker. - Er det ikke en flått som sitter der på strået, utbryter plutselig guttungen. Jeg setter meg på huk og får bekrefter at - Jo, så sannelig...
For en utrolig observasjon. Man må være til stede i tankene for å oppdage en flått på et strå! Jeg utnyttet som vanlig en slik undringssituasjon til å lære de to små nyskjerrige litt om skapningen de har all oppmerksomhet mot. Da lærer de virkelig.
Premien i det fjerne var Guritjønn. Ei stille lita tjønn innpå skogen. Her er det fint å tenne bålet vårt. Solbærtoddy og ballerina. Kos og lek. Sånn ble den dagen fin.
- Se, er det ikke en flått som sitter der på strået, sier guttungen. Godt observert, sier jeg.

Solbærtoddy = favoritt.

Fornøyde bålfolk.

Skjult skatt i skogbunnen

Nå som høsten er på sitt våteste og sureste, da er tiden inne for å jakte på det som for meg er den mest fantastiske matsoppen som finnes. Godt kamuflert mot vissent løv, er den veldig vanskelig å se hvis du ikke ser godt etter. Men når du først får øye på en traktkantarell, så finnes det garantert veldig mange flere rundt føttene dine. Da er det bare å fråtse. De er ikke særlig kjøttfulle, så det skader ikke å sanke inn mye. Jeg har etter noen tids erfaring funnet ut at den beste måten å behandle soppen på, er å splitte den i noen deler, sette den til tørk på toppen av kjøkkenskapet. Der blir den noen uker, før jeg samler sammen de nå ørsmå bitene, knuser dem og bruker det som kryddertilsetning i sauser. Traktkantarell i brun saus er helt ypperlig.