"Rikt liv med enkle midler" Arne Næss


lørdag 10. september 2016

Skogslandskap til å hvile øynene på

 En tidlig fredagsmorgen brant sola godt allerede da jeg stod opp. Temperaturen var sommerlig, ja mer enn sjølve sommeren har kunnet varte opp med. Jeg kjente dragningen til villmarka og fant fram sekk og lunket opp en klunk kaffi. Bilen ble styrt i retning Bjorvann - oppkalt etter beveren - som også den dag i dag lever i hytta si i vannkanten. Men det er på andre sida av vannet. I dag satte jeg fra meg bilen ved den flotte røde gården, gikk langs skauvegen til jeg så veggen. Jeg har sett den mange ganger, og tenkt at én gang skal jeg se den ovenfra. I dag var dagen. Jeg tuslet innover stien, dro straks over den vesle elva og lette meg fram langs den stadig mer overgrodde driftsvegen. Overgrodd fordi naturen er i ferd med å ta den tilbake. Jeg er nemlig innenfor ei grønn linje på kartet. Skauen er vernet her. Det er en fin ting. Alt blir så mye mer naturlig da. Perfekt naturlig er det ikke her. Stubber etter hogde trær og til og med noen traktorspor er fortsatt synlige. Men det drar seg til. Et tre detter overende her, et annet knekker og deiser i bakken der. Stadig mer naturlig.
Jeg svetter meg opp kleivene. Så kommer myra - jeg har vært her noen ganger før - men denne gangen svinger jeg til høyre. Vekk fra gamlevegen. Jeg har et blikk på kartet, og sørger for å holde retningen mot toppen som skal komme om ikke mange minuttene. Så begynner jeg å merke at veggen nærmer seg. Toppen av veggen. Jeg ser bare et par rader med trær før terrenget stuper og blir borte.

Plutselig skjerper jeg sansene. Jeg hørte lyden av en bevegelse. Ser forsiktig til venstre og får øye på en hare. Jeg ser baken på den der den hurtig hopper vekk fra meg. Ikke lenge etterpå blir jeg igjen var noe. Denne gangen flaksing. Fra noe stort som jeg ikke rakk å få øynene på. Men så låter det igjen. Denne gangen ser jeg at det er orrhanen som kaster seg ut fra et tre. Flott å se!

Etter å ha kravlet ned og opp av to drag som kom på tvers, kravlet under enda et par grankjemper som har tapt for vind og alder, står jeg der. Ved siden av ei furu og kikker ned på veggen. Og utover. Flotte skogsvidder, Bjorvann der nede, myra, taket på den flotte gården. Jeg setter meg i røsslyngen, attmed furuleggen. Leiter fram kaffikoppen og heller i fra termosen. Drikker. Ser. Lytter. For en fin dag!

tirsdag 30. august 2016

Padleeldorado viste seg fra sin beste side

Endelig var det plass i kalenderen til en overnattingstur i Ogge, det kanskje største padleeldorado på Sørlandet. Jeg har vært her noen ganger før, men hverken undertegnede eller flere andre jeg har felles interesser med, hadde vært i den nordre delen, Lølandsfjorden. Dette ble derfor målet da jeg og min datter satte oss i bilen med kanoen på taket en fin lørdagsettermiddag i august.
Vi kjørte til Skreros, vest for Lølandsfjorden. Her var det enkelt å sjøsette kanoen, og det var ikke mer enn et steinkast fra en skogsbilveg som kunne kjøres med bil.

Over 20 grader i lufta og nesten vindstille ga flotte forhold for padling selv med fullpakket kano.

Vi fant en flott leirplass med strand og god plass til to familier.

Femten grader i vannet var min gjetning. Ikke fristende nok for meg, men ungene måtte jo prøve..

Her hadde telt vært slått opp før. Det var ypperlig plass til to-tre telt. 

Fiskebettet var slett ikke værst, men det var kun småfallen fisk å få. Her en ørret, men like ofte var det abboren som beit.

Intet er bedre enn å ligge å fiske fra kanoen mens man nyter kaffi og stillhet.

I august er vinstille vær flott! Da er nemlig knott og mygg nesten fraværende.

Mange fisker små..

Barna fikk kose seg lenge ved bålet denne lørdagskvelden. 

Det er jo ingen overraskelse at teltlivet slår an hos ungene..

Søndagen bød på dårligere vær, men regnet kom først godt ut på ettermiddagen.

Teltplassen viste seg å by på noen skjulte skatter.

Et godt knippe med kantareller dukket fram.

God lunsj!

Først på hjemveien over Lølandsfjorden trengte vi regntøy.

mandag 29. august 2016

Bålet er tent igjen


Sommerstid er jeg sparsom med bålfyring på mine turer i friluft. Selvsagt på grunn av brannfaren, men også for å ha ekstra glede av bålet når høsten igjen kommer. En gråværsdag i forrige uke startet den gode tida. Jeg tok meg opp til en av de små, idylliske skogstjernene jeg har innenfor gangavstand fra huset. Litt tørrved fra vedlaget var tatt med for opptenning. Tørrkvist fra furu ble samlet rundt tjønna. Så satte jeg fyrstikken inntil og nøt en stille time med den gode knitringen og lukta fra bålet mens jeg supet til kaffi og lot blikket sveipe mellom flammene og den blanke vannflata.
Enkle, men store gleder for en skoggangsmann.

torsdag 18. august 2016

Sensommerfiske


Endelig kom jeg meg ut med  fiskestanga. En tidlig morgen i august, i et vann nær hytta i Hornnes, Aust-Agder. Jeg liker å begynne tidlig, så klokka var stilt på 06.30, selv på en søndags morgen. I en flott soloppgang gjorde jeg meg klar og kjørte først noen kilometer før jeg begynte på turen gjennom det lettgåtte terrenget til vannet. Jeg har vært her før og vet at fisken er av ok størrelse og kvalitet. De siste par ukenes kjølige værtype ga meg håp om at fisken var litt mer aktiv enn om det hadde vært høysommer og nesten 20 grader i vannet. Nå var det trolig nede i 15.
Vel framme ved vannet kunne jeg konstatere en perfekt liten fiskebris og jeg plukket fram en ny favorittspinner, en grønn-glitrende sak fra Sølvkroken. Den levnet jeg forresten få sjanser da jeg i spesialforretningen ba om nye ideer til spinnere. Men jeg ga karen en sjanse og oppdaget "dessverre" veldig raskt at han hadde peiling. Det ble fast fisk på første tur og første kast..
Men spinneren er nå akseptert og i hyppig bruk. Jeg plukker den først opp av slukboksen og det går heller ikke i dag mange kast før jeg har fast fisk. En fin 3 hektos ørret stritter godt i mot, men må gi tapt. Spinneren sitter langt nede i halsen. Et godt tegn. Jeg fisker meg videre langs den lettgåtte bredden mens jeg studerer vannflaten for vak og gløtter bort på sporene etter skogbrann på andre siden. Jammen sitter det fisk på enda et par ganger. Jeg har lagt vekta hjemme, men det er nok en 3 hektos og en som er noen gram lettere. En flott morgen! Jeg fisker ikke lenge, men tar meg heller tid til å sitte på stolsekken og studere naturen mens kaffien varmer ganen. En flott start på dagen!
På plass ved dette flotte fiskevannet.

To stk 3 hektos brunørret og jeg er godt fornøyd.

Røsslyngen står i flotte, sterke farger nå i august.

Det er et veldig godt tyttebærår i år.

Flotte farger på gang! Her representert ved et blåbærblad.

tirsdag 2. februar 2016

Vinterkontraster på Sørlandet

Vinteren på Sørlandet er lunefull. Det svinger fra det begredelige til det fantastiske. Sett med øynene til en snøromantiker som meg.

Konstant østavær i to uker ga fantastiske stemninger da jeg besøkte hytta i Hornnes for en uke siden. Trær tungt lastet med snø, og et landskap kledd i hvitt.
Flott stemning på Lieløa, en møteplass for turfolk og hyttefolk på Fjellestad i Hornnes.

På ski i eventyrlandskap.


En uke med vestavær og skogen er ikke til å kjenne igjen. Dette er fra skogen noen steinkast fra der jeg bor i Tveit, Kristiansand.
Den blåmerkede turstien er smeltet fram igjen.
Gammel ferdselsvei fra Solsletta til Egerhei.


Spennede med nylig gåtte isras.

Store isblokker har deiset ned i stien etter de siste dagers mildvær.



Min forkjærlighet for god, gammeldags snøvinter til tross. Værskifter gir variasjoner som jeg setter så stor pris på i den norske naturen.

søndag 22. november 2015

Her får skogen stå i fred

Jeg er så heldig å ha et stort naturreservat som nærmeste nabo her i Kristiansand. Dette besøker jeg jevnlig.
I dag var jeg igjen på visitt. Ofte lar jeg stiene lede meg gjennom reservatet. Men jeg har lagt merke til at stien blinder meg litt. Jeg går liksom litt på autopilot og får ikke helt nærkontakt med naturen rundt. Derfor må jeg innimellom unngå stien for å få sansene til å være helt spisset. I dag skar jeg ut av stien etter noen hundre meter, tok meg inn til et område jeg har vært før. Det var DET treet som trakk meg. I utgangspunktet bare et furutre. Men det er ikke småtteri til tre. Det har stått her i flere hundre år. Det er gammelt og har en majestetisk posisjon der det står i myrkanten. Litt skjev og noe redusert etter at digre greiner har blitt røsket ut av vinden. Men likefullt lever treet videre i mange tiår ennå. Jeg fikk også satt ut et viltkamera i ei bortgjemt myr der ferske dyretråkk vistes i rimet grass. Det blir spennende å ta turen hit igjen om noen uker, og sjekke minnekortet for blinkskudd.
Trollfurua i Sannesheia. En flere hundre år gammel kjempe.

En flott, gammel furu har lagt seg ned, men det er nok ennå over 50 år til den er borte.

Viltkameraet mitt er plassert i utkanten av ei myr. Ferske dyretråkk gir håp om fangst.

En svipptur innom løypene og dugnadsfolk har gjort en flott jobb med å frakte folk tørrskodd over myra.

torsdag 19. november 2015

Utekontor

Å ha naturen som arbeidsplass er ikke alle forunt. Men i perioder har jeg mulighet til nettopp det.

I høst har jeg grepet sjansen og tatt noen jobber som foregår ute i naturen. For en luksus det har vært. Det er utrolig sunt å komme seg bort fra kontorarbeidet og bytte ut den knusktørre ventilasjonslufta med ekte skog- og fjelluft.
Her er noen glimt fra en seks dagers arbeidsøkt i Fauske, Nordland. I det flotteste høstværet man kan tenke seg. Og hva jobben gikk ut på? Jo, det var å synfare orienteringskart!