"Rikt liv med enkle midler" Arne Næss


fredag 22. desember 2017

På jakt etter kulturminner

Mine utallige turer og timer til skogs skyldes aller mest at jeg er glad i naturen, det spennende mangfoldet av arter som finnes der ute. Men det er alltid veldig spennende å komme over gamle spor etter folk. Det kan være gamle husmannsplasser, steingjerder, hellere, gravhauger og mye annet. I det siste har jeg tenkt at jeg vil bidra med min kunnskap om lokale kulturminner og har begynt å legge ut bilder og ikke-registrerte kulturminner på den nasjonale portalen kulturminnesok.no. Dermed deler jeg av min kunnskap, og det oppfordrer jeg også andre til å gjøre. Summen av at mange deler, gjør at kunnskapen om vår fortid blir bevart og kjent for alle som ønsker det. 
Her står jeg omtrent der hoppkanten i hoppbakken "Slengheia" lå. Den har nå ligger brakk i 15-20 år.

Bakken hadde flombelysning. Her ligger en av lampene som ble benyttet.

Helleren som nå er mest kjent som Ole Høylands hule. Mestertyven skal ha søkt tilflukt her ved flere anledninger. Innunder steinblokka skal han ha risset inn strek i fjellet for hver overnatting han hadde her.

Her går det i dag en mye brukt tursti, men den oppbygde kanten til høyre avslører at dette er en vei som har vært brukt mye lengre tilbake og trolig er den laget som hestevei.

En liten heller, bare 2-3 meter dyp og høy, er registrert som gammel boplass. Nå har jeg bidratt med å legge bilder av lokaliteten inn på kulturminnesok.no. Samt korrigert den geografiske plasseringen. Slikt bidrar til økt kunnskap om våre gamle kulturminner.

Fuktige vegger som innunder en liten heller, er perfekt vokseplass for den lille bregna svartburkne.


fredag 15. desember 2017

På gamle stier

Minus 3 grader, vindstille, et lite snølag, og sola på vei opp. Der og da ble vurderingen tatt; jobb ble byttet ut til fordel for avspasering. Og det ble en lang spasering, nærmere 6 timer og 10 kilometer med rusletur i spennende skogsområder mellom Kristiansand og Lillesand. Utgangspunktet var Drangsholt. Her går en gammel ferdelsvei mot Lillesand, kalt Gamle Høvågvei. Langs denne er det flere gamle bosetningsplasser som for lengst er fraflyttet og forfalt. I tillegg finnes mye spennende natur i området, deler av det er blitt naturreservat og en ny del er for tiden til vurdering med tanke på å kunne bli vernet. 
I dag gikk først turen til Sjøhei, 180 moh. Deretter gikk vi videre til den gamle boplassen på Sjømyr. Her står bakstehuset fortsatt, våningshuset er rast sammen og låven er det bare steinsetningene igjen av. Vi fyrte vårt bål her. Og brukte resten av dagen på å rydde fram den gamle ferdselsveien som gikk ut til denne plassen.
Soloppgang på Sjøhei, 180 moh.

Skaukaffi er alltid en sikker vinner.

Rast ved Sjømyr, en gammel boplass langt til skogs i grenseland mellom Kristiansand og Lillesand.

søndag 10. desember 2017

Blant sjeldne arter

I høst, midt i september, var jeg på et tredagers spennende kurs på Dokka. Rødlisteartkurs! En gjeng naturinteresserte mennesker finkjemmet forskjellige lokaliteter for sjeldenheter blant våre mange tusen arter. Mest fokus var det på sopp og lav. Det ble for min del etveldig lærerik kurs med mange nye arter på samvittigheten.

Funn av sjeldne enkeltarter er spennende i seg selv, men like givende er det å gå i de spennende og viktige miljøene som artene forekommer i. For det er en nær sammenheng mellom forekomst av sjeldne arter og rike, flotte skogs- og kulturmarkmiljø.
Her har vi funnet en sjeldenhet på en vanntransportert gammel vedbit, mosearten fakkeltvebladmose. Den står på rødlista som sårbar (VU).

Her letes det etter små knappenålslaver. Da er lupe og lys en nødvendighet.

En skikkelig godbit for de kjukeinteresserte: Det hvite laget uden denne grana er dynekjuke. Den er oppført som sterkt truet (EN) på rødlista.

Tretåspetten lager umiskjennelige spor i sin jakt på kvae. Den "ringer" trærne for å få kvaen til  å piple ut. 

Bilde av trådragg på nært hold. Lavarten er oppført på rødlista som sårbar (VU).

Langs Dokkaelva finnes slike urørte urskogspregede fuktige miljø med stort innslag av sjeldne arter.

I slikt miljø trives denne kjuka: Duftskinn. 

fredag 1. desember 2017

Svak for sørlandsk snø

Som utflyttet snøhungrig østlending er det ikke alltid vintrene på Sørlandet er mye å skrive hjem til Telemark om. Men jeg har lært at utnytter man umiddelbart de mulighetene som kommer - ja, da mener jeg å kaste det man har i hendene og ikke vente til morgendagen - da får man faktisk noen fine opplevelser med snø her sør også.
Det ble akkurat slik i dag. På ski skulle jeg ikke, men jeg ville inn i skogene i Vennesla og nyte synet av snøtunge trær. Derfor dro jeg de få minuttene vest for Vennesla, nærmere bestemt Drivenesheia. Her møtte det meg et nydelig syn foran den knallblå himmelen; snøtunge trær og 20-30 cm snø på bakken. Jeg fikk meg en fin tur i retning Nasbøvarden og fyrte selvsagt et godt bål med tyrived.
Bjørka bukker dypt og det gjør jeg også - for den første deilige snøen her sør.

Naturlig kunstverk...men også til nytte

Bjørkeriset er nemlig plutselig blitt tilgjengelig for hare, som her har vært å forsynt seg.

Jeg kunne sittet på huk i timesvis og sett på slike detaljer.

Det var godt med dyrespor på heia. Her har haren hoppet. Jeg så også spor etter rev, rådyr, elg, mus og ekorn.

Mus i skytteltrafikk.

Levende og død furu i skjønn forening.

Det var gledelig godt med elgspor på Nasbøheia i dag.

Tyribål i furuskogen er min favoritt.



tirsdag 28. november 2017

Beste utsikten i byen

Mandag morgen er vanligvis synonymt med starten på en lang uke med pc- og kontortjeneste. Men ikke denne mandagen. Jeg hadde så mange arbeidstimer til gode, at det var på høy tid å avspasere noen av dem. Derfor avtalte jeg med en god bekjent og vi dro til skogs. Målet var definert på forhånd. Vi skulle forsøke å finne en god utsiktsplass på Rossheia i Tveit som skal tilrettelegges for turfolk. 

Vi fant plassen raskt. Her gikk vi igang med å rydde det fine platået for for busker og småtrær. Vi la ned to furutrær som ble til to fine sittebenker. Innen våren skal det skiltes og merkes hit. Med den herlige utsikten herfra, vi ser hav, bygd og by, blir plassen garantert populær. 

Furutreet som ble til benkeføtter var gammelt. Et tappert forsøk på å fintelle årringene var overraskende: Treet er mellom 210 og 230 år gammelt!


To fine benker laget på stedet vil gjøre stor nytte i mange år fremover.

Rossheia kommer til å bli godt besøkt når denne kremplassen blir kjent.

mandag 27. november 2017

Ut å fyre tyri

Lørdagsformiddagen hadde jeg satt av 3-4 timer til en tur til skogs. Den ble godt utnyttet. I sekken var litt arbeid; nye skiltveivisere som skulle monteres i turløypene våre. Men kaffikjelen og kokemalte bønner var også med. Ved Heietjønn fant jeg ei lita tørrfuru full av tyri. Ingenting er som et tyribål.




lørdag 25. november 2017

En dag i Beverdalen

I Beverdalen, et sted i Vennesla, har beverne fått leve uforstyrret i mange år nå. Arve har fulgt beverfamilien tett gjennom alle årstider og all slags vær. Alt dokumentert gjennom flere hundre timer festet på film.
Jeg var denne uken så heldig å få være med inn i denne oasen som beverne har skapt gjennom sin måte å endre landskapet på. 

Lilledammen er ikke bebodd for tiden, og det er dessuten ekstremt lav vannstand.

I høstflommen i oktober presset enorme vannmasser på beverens demning og til slutt brast den. Bruddstedet er veldig tydelig. Her var det sterke krefter i sving!
Vannstanden er 130 cm lavere enn normalt i dammen nå. Hytta ses litt til høyre i bildet. To av tre innganger til hytta er godt synlig over vann og kanskje overtar rev eller andre dyr beverhytta for en periode?


Nedstrøms Lilledammen holder nå en beverfamilien på 3 til. En lang, buktende demning holder godt på vannet. For et byggverk!

Her i Ospedammen var det tidligere stor aktivitet. Nå er vannet borte og bare sportegn etter beveren er tilbake. De store ospene som ses midt i bildet ble felt av bever og var god og langvarig matkilde.

Her er den gamle hytta og en av inngangene er godt synlig. Kanskje flytter andre dyr inn her? Kvisthaugen i forgrunnen er restene av vinterlageret - beverens matlager mens det er islagt på dammen.

Arve står ved den største ospa beverne felte her i Ospedammen. For en imponerende jobb å legge nedpå denne kjempen av et tre! Belønningen var flere måneder med god bevermat.
Det er tid for lunsj og herfra er det god utsikt over  Beverdalen. I bålgryta putrer risengrynsgrøten.


Sola titter frem og skaper ekstra god stemning når kaffien straks er klar.
 
Her drikkes kun kruttsterk skaukaffi fra trekopp.