Dikeelva

Skogen får utvikle seg fritt langs Dikeelva.

Husmannsplassen Holmslia.

Husmannsplassen Eikhola.

Grantrær i forfall.

Hengebrua ved Vrangefoss.

Finner du denne? Vrangefosstrollet.

Tidlig morgen ved Dikeelva

Langs Dikeelva i Birkenes er det enda mulig å finne villmark. Derfor søker jeg iblant hit. Det er noe eget med urørt natur som jeg setter stadig mer pris på. Det er godt å være i en atmosfære der tiden for lov til å gå og ingenting forstyrrer. Bare naturlige lyder. Som Dikeelva. Den brauter seg fram der den suser ned gjel og bergskrenter. Men det er naturlig lyd. Og det er liksom noe annet...

Tidlig morgen langs Dikeelva.

Frostrøyken siger sakte opp fra vannet.

Ospeblader er et flott skue der de ligger duggvåte på bakken.

Elvelangs

Her om dagen ble et nytt spennende mål prikket inn etter et sveip på kartet. Dikeelva i Birkenes. Først og fremst var vi spente på fiskemulighetene, men også vassdragets naturkvaliteter.

Dikeelva renner ut fra Ogges østbredd i retning Birkeland. På sin vei brekker elva mang en gang ut over berget og gjør seg til brusende foss. Deler av strekningen med dalsider ble fredet som naturreservat i 2002, på grunn av sjeldenheten av en villmarkspreget elvedal, men også på grunn av gammel barskog.

Vi besøkte som sagt dalen først og fremst for å prøve ørretfisket, men ble først og fremst bergtatt av den påtagelige villmarksfølelsen som hersket fullstendig her inne. Det er så uendelig mange tilsvarende dalfører og elveløp som er ødelagt av veier her til lands. Men her var det altså intakt natur.
Hva så med fisket? Tja. Denne dagen var det småfisk som beit. Og jeg vil tro det er lite fin fisk her - i alle fall i den nedre delen der vi oppholdt oss. Alle strykene splittet elva opp i mange småhabitater som nok forhindrer framvekst av stor fisk. Men ørret og tryte var bitevillig, og det er morsomt nok, det.