På jakt etter kulturminner

Mine utallige turer og timer til skogs skyldes aller mest at jeg er glad i naturen, det spennende mangfoldet av arter som finnes der ute. Men det er alltid veldig spennende å komme over gamle spor etter folk. Det kan være gamle husmannsplasser, steingjerder, hellere, gravhauger og mye annet. I det siste har jeg tenkt at jeg vil bidra med min kunnskap om lokale kulturminner og har begynt å legge ut bilder og ikke-registrerte kulturminner på den nasjonale portalen kulturminnesok.no. Dermed deler jeg av min kunnskap, og det oppfordrer jeg også andre til å gjøre. Summen av at mange deler, gjør at kunnskapen om vår fortid blir bevart og kjent for alle som ønsker det. 

Her står jeg omtrent der hoppkanten i hoppbakken "Slengheia" lå. Den har nå ligger brakk i 15-20 år.

Bakken hadde flombelysning. Her ligger en av lampene som ble benyttet.

Helleren som nå er mest kjent som Ole Høylands hule. Mestertyven skal ha søkt tilflukt her ved flere anledninger. Innunder steinblokka skal han ha risset inn strek i fjellet for hver overnatting han hadde her.

Her går det i dag en mye brukt tursti, men den oppbygde kanten til høyre avslører at dette er en vei som har vært brukt mye lengre tilbake og trolig er den laget som hestevei.

En liten heller, bare 2-3 meter dyp og høy, er registrert som gammel boplass. Nå har jeg bidratt med å legge bilder av lokaliteten inn på kulturminnesok.no. Samt korrigert den geografiske plasseringen. Slikt bidrar til økt kunnskap om våre gamle kulturminner.

Fuktige vegger som innunder en liten heller, er perfekt vokseplass for den lille bregna svartburkne.

Beste utsikten i byen

Mandag morgen er vanligvis synonymt med starten på en lang uke med pc- og kontortjeneste. Men ikke denne mandagen. Jeg hadde så mange arbeidstimer til gode, at det var på høy tid å avspasere noen av dem. Derfor avtalte jeg med en god bekjent og vi dro til skogs. Målet var definert på forhånd. Vi skulle forsøke å finne en god utsiktsplass på Rossheia i Tveit som skal tilrettelegges for turfolk. 

Vi fant plassen raskt. Her gikk vi igang med å rydde det fine platået for for busker og småtrær. Vi la ned to furutrær som ble til to fine sittebenker. Innen våren skal det skiltes og merkes hit. Med den herlige utsikten herfra, vi ser hav, bygd og by, blir plassen garantert populær. 

Furutreet som ble til benkeføtter var gammelt. Et tappert forsøk på å fintelle årringene var overraskende: Treet er mellom 210 og 230 år gammelt!

To fine benker laget på stedet vil gjøre stor nytte i mange år fremover.

Rossheia kommer til å bli godt besøkt når denne kremplassen blir kjent.

Ut å fyre tyri

Lørdagsformiddagen hadde jeg satt av 3-4 timer til en tur til skogs. Den ble godt utnyttet. I sekken var litt arbeid; nye skiltveivisere som skulle monteres i turløypene våre. Men kaffikjelen og kokemalte bønner var også med. Ved Heietjønn fant jeg ei lita tørrfuru full av tyri. Ingenting er som et tyribål.

Friluftsliv og dugnad

Min egen avhengighet av naturen har etter hvert ført til at jeg har engasjert meg sterkt i å forsøke å senke terskelen for folk flest til å komme seg ut i friluft. Mest bruker jeg tiden på å lage og vedlikeholde turløyper lokalt i Tveit, Kristiansand. Trolig legger jeg ned 2-300 timer dugnad på dette hvert år. Bare i dag har jeg vært to turen til skogs for å fikse på løypene. Først en morgentur og så en tur mens mørket senket seg. Begge turene ble gjennomført for å montere en ny og flott type skiltveivisere som hjelper for å finne fram.

Bålet er tent igjen

Sommerstid er jeg sparsom med bålfyring på mine turer i friluft. Selvsagt på grunn av brannfaren, men også for å ha ekstra glede av bålet når høsten igjen kommer. En gråværsdag i forrige uke startet den gode tida. Jeg tok meg opp til en av de små, idylliske skogstjernene jeg har innenfor gangavstand fra huset. Litt tørrved fra vedlaget var tatt med for opptenning. Tørrkvist fra furu ble samlet rundt tjønna. Så satte jeg fyrstikken inntil og nøt en stille time med den gode knitringen og lukta fra bålet mens jeg supet til kaffi og lot blikket sveipe mellom flammene og den blanke vannflata.
Enkle, men store gleder for en skoggangsmann.

Vinterkontraster på Sørlandet

Vinteren på Sørlandet er lunefull. Det svinger fra det begredelige til det fantastiske. Sett med øynene til en snøromantiker som meg.

Konstant østavær i to uker ga fantastiske stemninger da jeg besøkte hytta i Hornnes for en uke siden. Trær tungt lastet med snø, og et landskap kledd i hvitt.

Flott stemning på Lieløa, en møteplass for turfolk og hyttefolk på Fjellestad i Hornnes.

På ski i eventyrlandskap.

En uke med vestavær og skogen er ikke til å kjenne igjen. Dette er fra skogen noen steinkast fra der jeg bor i Tveit, Kristiansand.

Den blåmerkede turstien er smeltet fram igjen.

Gammel ferdselsvei fra Solsletta til Egerhei.

Spennede med nylig gåtte isras.

Store isblokker har deiset ned i stien etter de siste dagers mildvær.

Min forkjærlighet for god, gammeldags snøvinter til tross. Værskifter gir variasjoner som jeg setter så stor pris på i den norske naturen.

Her får skogen stå i fred

Jeg er så heldig å ha et stort naturreservat som nærmeste nabo her i Kristiansand. Dette besøker jeg jevnlig.
I dag var jeg igjen på visitt. Ofte lar jeg stiene lede meg gjennom reservatet. Men jeg har lagt merke til at stien blinder meg litt. Jeg går liksom litt på autopilot og får ikke helt nærkontakt med naturen rundt. Derfor må jeg innimellom unngå stien for å få sansene til å være helt spisset. I dag skar jeg ut av stien etter noen hundre meter, tok meg inn til et område jeg har vært før. Det var DET treet som trakk meg. I utgangspunktet bare et furutre. Men det er ikke småtteri til tre. Det har stått her i flere hundre år. Det er gammelt og har en majestetisk posisjon der det står i myrkanten. Litt skjev og noe redusert etter at digre greiner har blitt røsket ut av vinden. Men likefullt lever treet videre i mange tiår ennå. Jeg fikk også satt ut et viltkamera i ei bortgjemt myr der ferske dyretråkk vistes i rimet grass. Det blir spennende å ta turen hit igjen om noen uker, og sjekke minnekortet for blinkskudd.

Trollfurua i Sannesheia. En flere hundre år gammel kjempe.

En flott, gammel furu har lagt seg ned, men det er nok ennå over 50 år til den er borte.

Viltkameraet mitt er plassert i utkanten av ei myr. Ferske dyretråkk gir håp om fangst.

En svipptur innom løypene og dugnadsfolk har gjort en flott jobb med å frakte folk tørrskodd over myra.

Foto i mørket

Har du ikke forsøkt å fotografere i månelyset, bør du benytte sjansen nå. De siste dagene har det vært ypperlige forhold for foto i lyset av fullmånen. Det eneste du trenger er lange lukkertider og stativ.

Jeg var ute i går natt og tok disse bildene rundtom i Kristiansand.

Utsikt fra Hamresanden over Tofdalsfjorden til Hånes og Varoddbroa.

Her er det kun månelyset som hjelper fotografen. Lukkertiden på kameraet er rundt 15 sekunder.

Nattbilde over Farvannet i Tveit.

Månelyset gir trolsk stremning i skogen. 

Stjernehimmelen.

Natt i naturen

Bålet er naturlig midtpunkt i vinternatta.

Et av mottoene som går igjen i forbindelse med kampanjen "Friluftslivets År 2015" er "Natt i naturen". Den norske befolkning blir oppfordret til å overnatte ute i friluft. Selv skal jeg innrømme at jeg kom på den tanken tidlig i høst. Hva skal jeg finne på i Friluftslivets år? Jeg har i utgangspunktet ingen behov for å markere. Men jeg har behov for å inspirere og motivere meg selv til å ligge ute mer enn jeg har gjort de siste åra. En ting er friluftsliv og dagsturer, men det gir en helt annen følelse å være over natta. Da får jeg roen over meg og det gir igjen en bedre naturopplevelse. Uansett - det endte med at jeg sa til meg selv at i 2015 skal jeg overnatte ute minst en gang per måned. Helst med ungene på slep. De begynner å bli så store at de skal slippe å tvinges. Men jeg kjenner dem såpass at når vi først er kommet over dørterskelen, så liker de det også godt.
Første etappe er unnagjort. Den var enkel, må sies. Ikke det at overnatting ute i januar er enkelt. Men som speiderleder klarte jeg og noen andre ledere å få stelt i stand et arrangement i anledning åpningen av Friluftslivets år. Kort sagt rigget vi en uteleir i Tveit-bygda vår og inviterte bygdefolket til å bli med på ei natt i naturen. Det slo til. Vi var 20 stykker som lå ute. Enten i lavvo, gapahuk eller under selveste stjernehimmelen. Minus fem grader på morran gikk greit for de fleste.
Første etappe unnagjort. Nå ser jeg fram til februarnatta!

Speidergruppas storlavvo huset de aller fleste.

Kort avstand til veg gjorde seg utslag i enkelte luksusartikler som bord og benker.

Baking av brød på plate eller stein er et godt alternativ til pølsene...

Givende dugnadsarbeid

Tveitevannshuken har fått seg en oppgradering.

 Dagens innsats for fellesskapet var noen timer med vedlikehold av Tveitevannshuken. Det er en gapahuk som ble bygget for noen få år siden, i regi av undertegnede m.fl. gjennom den lokale velforeningen. Huken ligger lett tilgjengelig med grusvei nesten helt inn, men likevel hersker stillheten her inne i den ganske avsidesliggende dalen.
I kveld var det på tide å få tettet resten av veggene med kledningsbord, fjerne grantreet som var havnet på taket, rettet opp skjevheten i huken og til slutt malt et strøk på de nye veggbordene. I tillegg ble en infoplakat satt opp.
Før jeg gikk hjem følte jeg for å ta en god kafferast og nyte stillheten og den fine utsikten over Tveitevann. Bare de mange vakringene etter småørreten brøt det blikkstille vannspeilet denne flotte septemberkvelden.

Nydelig stemning ved Tveitevann i kveld. 

Pust i bakken

Løyperydding med ryddesag er en støyende aktivitet. Da er det godt å sette seg ned og nyte nistepakke og kaffe og skue utover et blikkstille vann. Bildet er tatt på Falkodden ved Drangsholtvann denne uken.

Flott kveld på skauen

Kvelden i kveld var viet dugnad i turløypene som vi i Tveits turløypepgruppe holder i hevd. På grunn av en støyende ryddesag jeg hadde hengende rundt livet,  forventet jeg ikke all verdens naturopplevelse. Men da vi etter drøyt to timer innvilget oss ei kaffipause under ei flott gammal furu, fikk jeg jammen godfølelsen likevel. For maken til flott kveld. Månen stod flott på den knallblå kveldshimmelen. Ikke et vindpust å høre og temperaturen var god. To-tre kopper kaffi og noen minutter på ryggen i lyngen gjorde kvelden perfekt.

På ukjente stier i egen bygd

Siden 2003 har jeg holdt til i bygda Tveit i Kristiansand. Men fortsatt finnes det steder her jeg ikke har vært, mange års skautraving til tross. Denne uka oppsøkte jeg en av disse stedene.

I anledning at jeg gjennom zoologisk forening Sørlandsavdelingen kartlegger beverbestanden i Kristiansand kommune, dro jeg og en kamerat til Drangsholtvann for å se etter dette spennende dyret. Vi tok kanoen fatt og fant raskt spor av bever. Men siden vi begge er svært interessert i lokalhistorie, ble det fort noen "avsporinger" fra beverjakten. Se bildetekstene (dessverre er alle bildene tatt med mobilkamera, så bildekvaliteten er ikke spesielt god).

En av to flotte, store beverhytter langs Drangsholtvannets nordøstre bredd. Det var ingen ferske spor etter beveren rett rundt hytta, men jeg observerte et par spiseplasser i nærheten.

Beverhytte nr 2 lå ikke mange hundre metrene unna den første. Her ses vinterlageret foran hytta, som trolig stammer fra sist vinter. Dermed var vi helt sikre på at det er bever i Drangsholtvann for tiden. 

På beverhytta fant vi et skinn fra en av de tre slangene vi har i Norge, kanskje er det grunn til å tro at den kommer fra buorm, som er den største av de tre. Men sikker er jeg absolutt ikke.

Vi er begge interessert i lokalhistorie, derfor måtte vi gå i land og lete opp en gammel boplass som var markert på kartet som "Hauglands hytte". På vei dit kunne vi følge en tydelig mye brukt ferdselsvei. Langs den fant vi dette tannhjulet i bekken. Vi er ikke sikre på hva denne er brukt til.

Her har vi kommet til det som først var innmark og beite for den gamle husmannsplassen, men i de senere år har beveren overtatt. En noen år gammel beverstem ses i forgrunnen.

Dette er grunnmuren til en etter datidens målestokk er en ganske stor låvebygning.

Vår arme kunnskap om gamle redskaper strekker ikke til, men det er naturlig å tro at det er et harv-liknende redskap. Vi fant også en annen harv som tydelige var ment til å ha etter hesten.

Innhuset, som trolig er bygget for omlag 100 år siden har falt sammen. Men fortsatt er kjelleren ganske intakt.

I veggen var denne avisa (Fædrelandsvennen) fra 10. juni 1926 brukt som isolasjon. Her kunne vi lese bruddstykker av historien om Roald Amundsen og hans beretning om transpolarflyvningen. Spennende!

Innmarka som en gang var her, må ha vært temmelig fuktig, og derfor har man nok laget dette kunstige bekkeløpet slik at vannstanden i området kunne senkes. 

Ikke langt fra hustuftene fant vi denne lille stemmen. Den er gammel, men fortsatt temmelig intakt. Hva som var hensikten med denne stemmen er vi ikke sikre på. 

Etter mørkets frambrudd kom vi oss igjen ut på Drangsholtvannet og i en annen del av vannet fant vi denne store og helt klart aktive beverhytta. Dermed kunne vi fornøyd notere oss for både ny lokalhistorisk kunnskap og vissheten om at det bor en eller kanskje to beverfamilier i Drangsholtvannet.