Opp klokken seks

April er en fin måned å være i naturen. Jeg nyter det på mitt vis med å orke meg opp av senga før de fleste andre har begynt å vurdere det.

Her, midt i tiurleiken, var det flere spor etter elg enn fugl. Her har skogen konge funnet en oversiktlig liggeplass.

Ikke så tydelig på bildet, men slik ser det ut under ei beitefuru. Fullt av tiurmøkk.

Slik nyter jeg livet best.

Dermed får jeg være fullstendig i fred og naturens egne låter får lyde uten sjenerende bakgrunnsstøy som så ofte reduserer naturopplevelsen hvis man ikke er uendelig langt til skogs.
Forrige helg gjorde jeg nettopp det. Stod opp veeldig tidlig. Fortøyde skia på biltaket og kjørte noen få kilometer. Målet var å sjekke ut forholdene på en av heller få tiurleiker her i rimelig nærhet av Kristiansand.
Jeg tok meg fram på perfekt skareføre. Etter om lag en halv time, da jeg nærmet meg leiken, oppdaget jeg den første tiuren. Den satt høyt i et furutre og nappet barnåler. Altså ikke på leiken denne morgenen. Jeg beveget meg videre i retning leiken. Sakte og stille. Jeg hadde ingen planer om å ta meg inn på leiken hvis det var spill. Derfor stoppet jeg veldig ofte og lyttet. Om det var spill, ville jeg høre det på lang nok avstand til at jeg ikke forstyrret fuglene. Men ingen tiur var å høre. Da jeg til slutt var kommet helt inn på leiken, fløy det ut en tiur fra et lite kjerr rett utenfor en av de fine hausene. Det hadde altså vært èn tiur inne på leikområdet, men den spilte ikke denne morgenen. En runde på alle de aktuelle små høydene, avslørte at det foreløpig var lite aktivitet. Det var mer elgtråkk enn tiurtråkk.
Jeg tok meg videre opp i terrenget, fant en lun stein og fyrte opp mitt bål. Etter en time med kaffi, god utsikt og lange tanker, satte jeg kursen hjem igjen. Neste gang jeg besøker denne leiken, drar jeg inn før det mørkner og legger meg til i skjul. Nå går vi mot topptiden i spillet, og da må ikke fuglen forstyrres av nyskjerrige mennesker som meg selv...

Gjensyn med tiurleiken

Jeg besøkte tiurleiken i dag morges. Her er det lenge siden jeg har vært. Ikke på årevis har jeg satt mine føtter her. På grunn av sørlandsvinteren i år er av den utholdende sorten, er det skiføre overalt i dette området. Men snøen er perfekt til skigåing, så det var greit å komme seg fram til leiken til tross for betydelige motbakker. 

Spor av tiuren rett foran det gamle skjulet jeg har brukt her.

Vel inne på leiken var det lite spor. En og annen rekke av spor som en patruljerende tiur har satt fant jeg, men ellers lite spor.

Fine, gamle elementer i leikområdet.

Her har jeg og mine villmarksvenner tilbrakt mange timer med fyring og skjemt i løpet av flere år. Gode minner.

Vakkert og vilt i Telemark - et tilbakeblikk

Jeg kan ikke tenke meg flottere naturlig kunstverk enn en slik sølvgrå, vridd furu. 

Gårsdagens snøvær er avløst av tett regnvær. Bortsett fra nødvendig snømåking innbyr ikke en slik søndag til   å være ute. Derfor passer det fint med et tilbakeblikk i gamle bildearkiver. Jeg har vokst opp i de nedre deler av Telemark, og det er her jeg lærte meg å utforske og bli glad i naturen. Derfor har jeg en helt spesiell dragning mot disse traktene. Hver vår drar jeg til skogs noen døgn for å oppleve tiurens vårspill. Da må jeg tilbake til Telemark, nærmere bestemt traktene rundt Skien, Nome og Bø. Disse bildene fra 2008 er hentet fra et område i Lunde, i Landsmarka, hvor det i tillegg til en flott tiurleik, også er herlig vilt terreng. Kombinasjonen av røff topografi og ordentlig gammel skau er noe av det mest spennende jeg kan oppsøke av natur. Dette området domineres av furuskog, og har et eventyraktig preg.

Ikke vanskelig å se at furuskogen på andre siden av den dype kløfta er gammel. Furua er flott når greiene begynner å få den "pistrete", nedhengende formen.

Iblant er det fint å skaffe seg oversikten i det bratte terrenget. Men aller mest spennende er det å gå ned i terrenget og inn i skogsdypet.

Sjefstiuren må ha kjempet hardt for sin plass på toppen av rangstigen  - ikke èn viftefjær er igjen!

Stemning på orremyra

Tradisjonen tro arrangerer Sørlandet zoologiske forening fellestur til en flott orreleik i Evje hver vår. Vanligvis blir selve leikopplevelsen best når jeg er helt alene eller nesten alene. Men en gang i blant er det veldig inspirerende å kunne dele opplevelsene med andre som har den samme naturgleden som en sjøl. Og naturglede skortet det ikke på blant de seks som stakk til skogs ved Abusland i Evje den siste lørdagsettermiddagen i april.

Vi visste at høneuka var forbi og at  barnegruppa rapporterte om lite aktivitet på leiken helga før, men både vær og vind var optimalt denne lørdagen.

Kvelden ble svært trivelig med mye mat, god drikke og skikkelig bålstemning.  Et knippe orrhaner spilte en kort periode slik at vi fikk høre og se og ta bilder. Men stor aktivitet var det ikke. På søndag gikk vi en omvei for å oppleve andre spennende lokaliteter, blant annet en gammel beverlokalitet.

Hele gjengen samlet. Fotografen står bak kameraet faktisk.

Sørlandsviser fremføres.

En av de flere rettene er i ferd med å stekes på bålet.

Vinen var visst for kald, sa dem. Jeg var svært skeptisk til å bruke min kjære kaffe-lars til den slags...

Hardes hjemmelagde jordbærvin. Dessertvin av høy klasse! Med klinkekuler for å fylle opp flaska etter at bunnfallet var silt bort. Man kommer langt med kreativt hode..

Kveldsstemning ved bålet er ubetalelig. Som alltid. Denne kvelden var helt fri for vind - kanskje det aller viktigste for å ha det trivelig til skogs.

Vi fikk da noen glimt av orrhanene, selv om det hverken var spesielt mye trøkk eller spesielt mange. Ingen tvil om at høneuka var forbi.

En tiur har måttet bøte med livet. Men hvem er den skyldige? Fjæra er nappet ut så  det  må være en fugl.Vi lette grundig, men fjæra som Tor holder her er den eneste vi mistenker å ikke stamme fra tiuren.

Her ses grusen som tiuren har i kråsen for å knuse maten den eter.

Brystfjær til tiur. Flott, grønnmetallisk glans.

På en høystubbe av furu fant vi flere spettehull, det ene praktisk plassert under to kjuker (rødrandkjuker?) . Tilfeldig eller ikke?

Rasting i et fint skogsmiljø.

Et snev av villmark

Et tips fra en villmarksvenn gjorde meg nyskjerrig. Nesten i min bakgård skulle det finnes et stykke skog som var villere og vakrere enn det meste andre i omkretsen.
Jeg satte derfor både lørdag og søndag kursen for Bjorvand og til Risdalen naturreservat. Både reservatet og skogsområdene omkring skulle være godt egnet for en som liker skikkelig villskau. Det passet meg bra..
Det startet med en grytidlig lørdags morgen. En tiurleik skulle ligge innpå en ås. Jeg gikk meg gjennom hogst og kratt, men da jeg kom til angitt område, var det ikke vanskelig å skjønne at det kunne være egnet for storfuglleik. Her var skogen gammel og variert. Jeg fant ganske raskt et område med småkoller og hauser som jeg har sett så mange gode leiker ligge på. Og ikke overraskende var det spellmøkk å finne på flere av hausene. Men tiuren så jeg ikke. Etter noen minutters svinsning, fikk jeg plustelig høre den velkjente, svake lyden av en spillende tiur. Jeg beveget meg  sakte og stille mot lyden, og etter noen minutter fikk jeg gleden av å se en diger tiur spille fra toppen av ei stor furu. I lang tid ble jeg stående i skjul og observere tiuren. Men den hadde god utsikt, og var veldig var, så noe bilde fikk jeg ikke tatt i frykt for å skremme den.

I toppen av denne furua satt tiuren og spilte mens jeg lå i skjul bak ei treklynge.

Ferden fortsatte videre og jeg kom over mange flotte områder både innenfor og utenfor reservatet. Jeg så musvåk sveve ved en høy bergvegg mens den "mjauet" så karakteristisk, jeg så beverdemninger, -hogstfelt og -demninger, store mengder frosk i forbindelse med de beverpåvirkede områdene, rådyr, lyden av spurveugle, tromminga til svartspett og mye mer. Og for ikke å glemme, var skogen virkelig flott - både imponerende løvskogspartier i flere bratte sørhellinger, mange lauvingstrær, granskog med store dimensjoner, enkelte kjempeosper og en god del død ved i den varierte, flersjikta skogen.

Minne fra tidligere tider: et gammelt lauvingstre (alm).

Her har beveren demmet opp og druknet grana. Det blir en flott biotop...

Det var mange spor etter castor fiber i området. Dette kan hogst fra sist høst.

Beverens byggverk.

Mange påbegynte prosjekter her, men hvorfor klare ikke beveren å bestemme seg for hvilke eik han skulle legge i bakken?

Store kontraster langs grensa til naturreservatet i Risdalen. Her står jeg i myra og ser mot syd....

..og her mot nord.. ikke tvil om at jeg liker skogen mot nord best...

Naturlig element i gammel granskog. Rødrandkjuka har infisert grana og sørget for  stammebrekk.

Rødrandkjuke

Flott skogsinteriør. Granlåg  og høgstubbe til venstre og ei flott barlind til høyre. Sistnevnte er rødlista i Norge.

Denne gamle høyløa viste seg å være gammel...

Gamle skriblerier på tømmerveggen. Her er en fra 1898! Utrolig.

Denne er fra 1932...

Dette var den eldste jeg fant - fra 1890!

Denne karen har risset inn sin melding under 2. verdenskrig.

Furet, værbitt...