"Rikt liv med enkle midler" Arne Næss


søndag 10. desember 2017

Blant sjeldne arter

I høst, midt i september, var jeg på et tredagers spennende kurs på Dokka. Rødlisteartkurs! En gjeng naturinteresserte mennesker finkjemmet forskjellige lokaliteter for sjeldenheter blant våre mange tusen arter. Mest fokus var det på sopp og lav. Det ble for min del etveldig lærerik kurs med mange nye arter på samvittigheten.

Funn av sjeldne enkeltarter er spennende i seg selv, men like givende er det å gå i de spennende og viktige miljøene som artene forekommer i. For det er en nær sammenheng mellom forekomst av sjeldne arter og rike, flotte skogs- og kulturmarkmiljø.
Her har vi funnet en sjeldenhet på en vanntransportert gammel vedbit, mosearten fakkeltvebladmose. Den står på rødlista som sårbar (VU).

Her letes det etter små knappenålslaver. Da er lupe og lys en nødvendighet.

En skikkelig godbit for de kjukeinteresserte: Det hvite laget uden denne grana er dynekjuke. Den er oppført som sterkt truet (EN) på rødlista.

Tretåspetten lager umiskjennelige spor i sin jakt på kvae. Den "ringer" trærne for å få kvaen til  å piple ut. 

Bilde av trådragg på nært hold. Lavarten er oppført på rødlista som sårbar (VU).

Langs Dokkaelva finnes slike urørte urskogspregede fuktige miljø med stort innslag av sjeldne arter.

I slikt miljø trives denne kjuka: Duftskinn. 

fredag 1. desember 2017

Svak for sørlandsk snø

Som utflyttet snøhungrig østlending er det ikke alltid vintrene på Sørlandet er mye å skrive hjem til Telemark om. Men jeg har lært at utnytter man umiddelbart de mulighetene som kommer - ja, da mener jeg å kaste det man har i hendene og ikke vente til morgendagen - da får man faktisk noen fine opplevelser med snø her sør også.
Det ble akkurat slik i dag. På ski skulle jeg ikke, men jeg ville inn i skogene i Vennesla og nyte synet av snøtunge trær. Derfor dro jeg de få minuttene vest for Vennesla, nærmere bestemt Drivenesheia. Her møtte det meg et nydelig syn foran den knallblå himmelen; snøtunge trær og 20-30 cm snø på bakken. Jeg fikk meg en fin tur i retning Nasbøvarden og fyrte selvsagt et godt bål med tyrived.
Bjørka bukker dypt og det gjør jeg også - for den første deilige snøen her sør.

Naturlig kunstverk...men også til nytte

Bjørkeriset er nemlig plutselig blitt tilgjengelig for hare, som her har vært å forsynt seg.

Jeg kunne sittet på huk i timesvis og sett på slike detaljer.

Det var godt med dyrespor på heia. Her har haren hoppet. Jeg så også spor etter rev, rådyr, elg, mus og ekorn.

Mus i skytteltrafikk.

Levende og død furu i skjønn forening.

Det var gledelig godt med elgspor på Nasbøheia i dag.

Tyribål i furuskogen er min favoritt.



tirsdag 28. november 2017

Beste utsikten i byen

Mandag morgen er vanligvis synonymt med starten på en lang uke med pc- og kontortjeneste. Men ikke denne mandagen. Jeg hadde så mange arbeidstimer til gode, at det var på høy tid å avspasere noen av dem. Derfor avtalte jeg med en god bekjent og vi dro til skogs. Målet var definert på forhånd. Vi skulle forsøke å finne en god utsiktsplass på Rossheia i Tveit som skal tilrettelegges for turfolk. 

Vi fant plassen raskt. Her gikk vi igang med å rydde det fine platået for for busker og småtrær. Vi la ned to furutrær som ble til to fine sittebenker. Innen våren skal det skiltes og merkes hit. Med den herlige utsikten herfra, vi ser hav, bygd og by, blir plassen garantert populær. 

Furutreet som ble til benkeføtter var gammelt. Et tappert forsøk på å fintelle årringene var overraskende: Treet er mellom 210 og 230 år gammelt!


To fine benker laget på stedet vil gjøre stor nytte i mange år fremover.

Rossheia kommer til å bli godt besøkt når denne kremplassen blir kjent.

mandag 27. november 2017

Ut å fyre tyri

Lørdagsformiddagen hadde jeg satt av 3-4 timer til en tur til skogs. Den ble godt utnyttet. I sekken var litt arbeid; nye skiltveivisere som skulle monteres i turløypene våre. Men kaffikjelen og kokemalte bønner var også med. Ved Heietjønn fant jeg ei lita tørrfuru full av tyri. Ingenting er som et tyribål.




lørdag 25. november 2017

En dag i Beverdalen

I Beverdalen, et sted i Vennesla, har beverne fått leve uforstyrret i mange år nå. Arve har fulgt beverfamilien tett gjennom alle årstider og all slags vær. Alt dokumentert gjennom flere hundre timer festet på film.
Jeg var denne uken så heldig å få være med inn i denne oasen som beverne har skapt gjennom sin måte å endre landskapet på. 

Lilledammen er ikke bebodd for tiden, og det er dessuten ekstremt lav vannstand.

I høstflommen i oktober presset enorme vannmasser på beverens demning og til slutt brast den. Bruddstedet er veldig tydelig. Her var det sterke krefter i sving!
Vannstanden er 130 cm lavere enn normalt i dammen nå. Hytta ses litt til høyre i bildet. To av tre innganger til hytta er godt synlig over vann og kanskje overtar rev eller andre dyr beverhytta for en periode?


Nedstrøms Lilledammen holder nå en beverfamilien på 3 til. En lang, buktende demning holder godt på vannet. For et byggverk!

Her i Ospedammen var det tidligere stor aktivitet. Nå er vannet borte og bare sportegn etter beveren er tilbake. De store ospene som ses midt i bildet ble felt av bever og var god og langvarig matkilde.

Her er den gamle hytta og en av inngangene er godt synlig. Kanskje flytter andre dyr inn her? Kvisthaugen i forgrunnen er restene av vinterlageret - beverens matlager mens det er islagt på dammen.

Arve står ved den største ospa beverne felte her i Ospedammen. For en imponerende jobb å legge nedpå denne kjempen av et tre! Belønningen var flere måneder med god bevermat.
Det er tid for lunsj og herfra er det god utsikt over  Beverdalen. I bålgryta putrer risengrynsgrøten.


Sola titter frem og skaper ekstra god stemning når kaffien straks er klar.
 
Her drikkes kun kruttsterk skaukaffi fra trekopp.



Var det Høgevarde?

I oktober gikk gutte(gubbe-)turen til Noresund. Målet var å besøke turisthytta på Høgevarde, ca 1400 meter over havet. Det gikk da også etter planen. Vi startet turen fra Djupsjøen, 770 moh., gikk de drøye 6 kilometrene opp. Været var grått. Over tregrensa kom det lave skydekket veldig tett på. Og snøen som falt i går var også stadig mer merkbar. Hytta så vi først da vi var på et kort steinkast avstand. Sikringshytta hørte jeg bare om etterpå. Den stod visst like nedenfor. Utsikt andre retninger var det heller ikke. Så fordelen med dette, er at jeg jo må besøke stedet en gang til.
Og hytta? Den var ny, fin, annerledes. Men strengt tatt er jeg enda mer glad i de gode, gamle hyttene i tradisjonell byggestil. Trives liksom bedre bak rutesprosser i vinduene, lavt tak og Jøtul 602...
Høgevarde turisthytte, 1400 meter over havet. Og godt inni skydekket..

Den kalde, fine tida er her.

En pust i bakken før siste bakken til hytta skal unnagjøres.

Tøft å være granplante her i traktene..

fredag 24. november 2017

Vannmengder

Sørlandet har vært vått i høst. I Kristiansand, langs Topdalselva, gjorde flommen stor skade da det stod på som værst i starten av oktober. Dette er bilder fra dagen før flomtoppen ble nådd.
Her stuper elva ut i Boenfossen.

Riksveien var ikke farbar i retning Birkeland. Vannstanden økte ytterligere dagen etter dette bildet ble tatt til godt over autovernet.

Store mengder vann gjorde mye skade i fabrikkområdet ved Boen.

Store mengder vånd ble drevet til tørt land og var lite sky.

søndag 15. oktober 2017

Friluftsliv og dugnad

Min egen avhengighet av naturen har etter hvert ført til at jeg har engasjert meg sterkt i å forsøke å senke terskelen for folk flest til å komme seg ut i friluft. Mest bruker jeg tiden på å lage og vedlikeholde turløyper lokalt i Tveit, Kristiansand. Trolig legger jeg ned 2-300 timer dugnad på dette hvert år. Bare i dag har jeg vært to turen til skogs for å fikse på løypene. Først en morgentur og så en tur mens mørket senket seg. Begge turene ble gjennomført for å montere en ny og flott type skiltveivisere som hjelper for å finne fram.


torsdag 16. februar 2017

Spennende jakt på gamle boplasser

Det eikekledte skogslandskapet i grenseland mellom Kristiansand og Lillesand kommuner, nærmere bestemt mellom Drangsholt og Vallesverd, skjuler mange skatter som er i ferd med å bli hemmeligheter. Fram til for 50-100 år siden var det her mange små bruk og husmannsplasser for de som ikke stod høyest på rangstigen. Det var langt til byen og det var langt til de viktige vannveiene og kysten. Det var begrenset med innmark og mye slit måtte til for å holde seg i live. Besøker man området nå, er det bare nedraste hus og steinmurer tilbake. Skogen er i ferd med å skjule sporene etter livet her langt inne på skogen. Er man interessert i kulturhistorie og natur, er dette virkelig et interessant område å besøke. Det er en skattejakt, for har man øynene med seg, kan man oppdage mange spor fra fordums tid.
Forfallet er stort og skogen tar over plassen Sjømyr, hvor det på første halvdel av 1900-tallet var både folk og husdyr.
Her ses en flott, steinsatt hestevei som fører opp til ryggen hvor husene på Sjømyr lå. 
Her krysser hesteveien en større bekk. Spennende å lete frem slike spor etter de gamle ferdselsveiene.

En unaturlig formasjon fanget min oppmerksomhet. Det viser seg å være et skjerp som ble driftet helt tilbake på slutten av 1800-tallet. Hvilket mineral man jaktet på her, har jeg foreløpig ikke funnet ut av.