Året som gikk i gammelskogen

Trolsk stemning i Gutulias urskog.

Ett år er snart gått. 2012 er omme. 

Her i gammelskogen gjør det liten forskjell. 

Furua som har stått der i så mange hundre år

kan fortsette å vri seg sakte mot himmelen.

Mennesket kan ikke her komme

og gjøre naturen til trell.

I et verneområde får vi se hvordan skogen står

etter generasjoner med frie kår.

Gutulia en natt i september. En kjempe har falt.

Et snev av villmark

Et tips fra en villmarksvenn gjorde meg nyskjerrig. Nesten i min bakgård skulle det finnes et stykke skog som var villere og vakrere enn det meste andre i omkretsen.
Jeg satte derfor både lørdag og søndag kursen for Bjorvand og til Risdalen naturreservat. Både reservatet og skogsområdene omkring skulle være godt egnet for en som liker skikkelig villskau. Det passet meg bra..
Det startet med en grytidlig lørdags morgen. En tiurleik skulle ligge innpå en ås. Jeg gikk meg gjennom hogst og kratt, men da jeg kom til angitt område, var det ikke vanskelig å skjønne at det kunne være egnet for storfuglleik. Her var skogen gammel og variert. Jeg fant ganske raskt et område med småkoller og hauser som jeg har sett så mange gode leiker ligge på. Og ikke overraskende var det spellmøkk å finne på flere av hausene. Men tiuren så jeg ikke. Etter noen minutters svinsning, fikk jeg plustelig høre den velkjente, svake lyden av en spillende tiur. Jeg beveget meg  sakte og stille mot lyden, og etter noen minutter fikk jeg gleden av å se en diger tiur spille fra toppen av ei stor furu. I lang tid ble jeg stående i skjul og observere tiuren. Men den hadde god utsikt, og var veldig var, så noe bilde fikk jeg ikke tatt i frykt for å skremme den.

I toppen av denne furua satt tiuren og spilte mens jeg lå i skjul bak ei treklynge.

Ferden fortsatte videre og jeg kom over mange flotte områder både innenfor og utenfor reservatet. Jeg så musvåk sveve ved en høy bergvegg mens den "mjauet" så karakteristisk, jeg så beverdemninger, -hogstfelt og -demninger, store mengder frosk i forbindelse med de beverpåvirkede områdene, rådyr, lyden av spurveugle, tromminga til svartspett og mye mer. Og for ikke å glemme, var skogen virkelig flott - både imponerende løvskogspartier i flere bratte sørhellinger, mange lauvingstrær, granskog med store dimensjoner, enkelte kjempeosper og en god del død ved i den varierte, flersjikta skogen.

Minne fra tidligere tider: et gammelt lauvingstre (alm).

Her har beveren demmet opp og druknet grana. Det blir en flott biotop...

Det var mange spor etter castor fiber i området. Dette kan hogst fra sist høst.

Beverens byggverk.

Mange påbegynte prosjekter her, men hvorfor klare ikke beveren å bestemme seg for hvilke eik han skulle legge i bakken?

Store kontraster langs grensa til naturreservatet i Risdalen. Her står jeg i myra og ser mot syd....

..og her mot nord.. ikke tvil om at jeg liker skogen mot nord best...

Naturlig element i gammel granskog. Rødrandkjuka har infisert grana og sørget for  stammebrekk.

Rødrandkjuke

Flott skogsinteriør. Granlåg  og høgstubbe til venstre og ei flott barlind til høyre. Sistnevnte er rødlista i Norge.

Denne gamle høyløa viste seg å være gammel...

Gamle skriblerier på tømmerveggen. Her er en fra 1898! Utrolig.

Denne er fra 1932...

Dette var den eldste jeg fant - fra 1890!

Denne karen har risset inn sin melding under 2. verdenskrig.

Furet, værbitt...

Tid for tiur

Nå har jeg ventet i nesten snart et år. Det er nært forestående nå...tida for å besøke tiurens spillplass. Jeg er fast gjest hvert år. Det er en så absolutt herlig opplevelse å ligge der i skjulet og høre og se disse fantastiske fuglene sloss for å forsvare sin plass på toppen av rangstigen eller forsøke å komme dit. Og det er en flott opplevelse når røyene dukker opp på leiken og stimler rundt sjefen. Kan jeg være så heldig å få oppleve parring i år?

Tiurleikens sjef vokter sentrum av leiken - som ligger i et flott skogsmiljø.

Et av de godt kamuflerte skjulene våre.

Bålfyring hører leikturene til. Det blir timer med slabberas rundt varmen.

Vi er inne i høneuka og røyene samler seg rundt sjefen.

Tidløshet

 Jeg fant meg en gang et skogsområde i mine hjemtrakter. Som alle andre skoger bærer også denne sterkt preg av menneskets kultivering. Det er mest den moderne måten å kultivere på - monoton kultivering der alle trær er like gamle, like høye og like på de fleste andre vis. Det handler om industri  - skogsindustri. Men innimellom - hvis man tar seg tid - finnes det noen små juveler. En bratt li, et lite dalsøkk, et formelt vernet område, der man kjenner igjen skogen slik den naturlig vokser, lever og dør. Hit søker jeg meg for å få ro i sjela. Det er noe helt spesielt godt ved å se den rike skogen som får leve upåvirket. Den er variert og vakker. Og den er tidløs. Det gir meg også følelsen av ekthet. Det er en god følelse som lar tankene flykte bort fra den oppjagede hverdagen.

"Gammelskogen - i dette halvmørke, lukkede landskap lar jeg meg omslutte

av tykk og saftiggrønn mose,

taggete bregner og skjegglav."

"Og den som har gått hit inn

med andakt og respekt,

og latt seg innvie

i skognaturens mysterier,

kommer aldri uberørt tilbake."

Jan Petter Bratsberg - Tett på naturen, 1998.