Nærturer viktigere enn noen gang

Nærturer - altså turer som krever lite av både forberedelser og reisetid - det har jeg alltid prioritert høyt. I disse tider er det blitt enda mer aktuelt. Her er en tur fra forrige uke. Målet var å lete etter tiurleik.

Jeg liker å starte turen tidlig. Skogen har annet lys og andre lyder da.

Jeg måtte innom den gamle furukjempa. Som måtte gi tapt for alder og vind for et par år siden.

Gammel furuskog og åpne myrer ca 150 moh.

Veldig få spor av tiuren som jeg var på jakt etter. Dette var eneste fangsten min denne morgenen.

Det er noen lommer av eldre skog i nærområdet mitt. Her er et lite holt med gammel granskog.

Og til slutt: kaffipausa - den er obligatorisk! Enten med bål, men nå stadig oftere på primus

På jakt etter kulturminner

Mine utallige turer og timer til skogs skyldes aller mest at jeg er glad i naturen, det spennende mangfoldet av arter som finnes der ute. Men det er alltid veldig spennende å komme over gamle spor etter folk. Det kan være gamle husmannsplasser, steingjerder, hellere, gravhauger og mye annet. I det siste har jeg tenkt at jeg vil bidra med min kunnskap om lokale kulturminner og har begynt å legge ut bilder og ikke-registrerte kulturminner på den nasjonale portalen kulturminnesok.no. Dermed deler jeg av min kunnskap, og det oppfordrer jeg også andre til å gjøre. Summen av at mange deler, gjør at kunnskapen om vår fortid blir bevart og kjent for alle som ønsker det. 

Her står jeg omtrent der hoppkanten i hoppbakken "Slengheia" lå. Den har nå ligger brakk i 15-20 år.

Bakken hadde flombelysning. Her ligger en av lampene som ble benyttet.

Helleren som nå er mest kjent som Ole Høylands hule. Mestertyven skal ha søkt tilflukt her ved flere anledninger. Innunder steinblokka skal han ha risset inn strek i fjellet for hver overnatting han hadde her.

Her går det i dag en mye brukt tursti, men den oppbygde kanten til høyre avslører at dette er en vei som har vært brukt mye lengre tilbake og trolig er den laget som hestevei.

En liten heller, bare 2-3 meter dyp og høy, er registrert som gammel boplass. Nå har jeg bidratt med å legge bilder av lokaliteten inn på kulturminnesok.no. Samt korrigert den geografiske plasseringen. Slikt bidrar til økt kunnskap om våre gamle kulturminner.

Fuktige vegger som innunder en liten heller, er perfekt vokseplass for den lille bregna svartburkne.

På gamle stier

Minus 3 grader, vindstille, et lite snølag, og sola på vei opp. Der og da ble vurderingen tatt; jobb ble byttet ut til fordel for avspasering. Og det ble en lang spasering, nærmere 6 timer og 10 kilometer med rusletur i spennende skogsområder mellom Kristiansand og Lillesand. Utgangspunktet var Drangsholt. Her går en gammel ferdelsvei mot Lillesand, kalt Gamle Høvågvei. Langs denne er det flere gamle bosetningsplasser som for lengst er fraflyttet og forfalt. I tillegg finnes mye spennende natur i området, deler av det er blitt naturreservat og en ny del er for tiden til vurdering med tanke på å kunne bli vernet. 

I dag gikk først turen til Sjøhei, 180 moh. Deretter gikk vi videre til den gamle boplassen på Sjømyr. Her står bakstehuset fortsatt, våningshuset er rast sammen og låven er det bare steinsetningene igjen av. Vi fyrte vårt bål her. Og brukte resten av dagen på å rydde fram den gamle ferdselsveien som gikk ut til denne plassen.

Soloppgang på Sjøhei, 180 moh.

Skaukaffi er alltid en sikker vinner.

Rast ved Sjømyr, en gammel boplass langt til skogs i grenseland mellom Kristiansand og Lillesand.

Beste utsikten i byen

Mandag morgen er vanligvis synonymt med starten på en lang uke med pc- og kontortjeneste. Men ikke denne mandagen. Jeg hadde så mange arbeidstimer til gode, at det var på høy tid å avspasere noen av dem. Derfor avtalte jeg med en god bekjent og vi dro til skogs. Målet var definert på forhånd. Vi skulle forsøke å finne en god utsiktsplass på Rossheia i Tveit som skal tilrettelegges for turfolk. 

Vi fant plassen raskt. Her gikk vi igang med å rydde det fine platået for for busker og småtrær. Vi la ned to furutrær som ble til to fine sittebenker. Innen våren skal det skiltes og merkes hit. Med den herlige utsikten herfra, vi ser hav, bygd og by, blir plassen garantert populær. 

Furutreet som ble til benkeføtter var gammelt. Et tappert forsøk på å fintelle årringene var overraskende: Treet er mellom 210 og 230 år gammelt!

To fine benker laget på stedet vil gjøre stor nytte i mange år fremover.

Rossheia kommer til å bli godt besøkt når denne kremplassen blir kjent.

Ut å fyre tyri

Lørdagsformiddagen hadde jeg satt av 3-4 timer til en tur til skogs. Den ble godt utnyttet. I sekken var litt arbeid; nye skiltveivisere som skulle monteres i turløypene våre. Men kaffikjelen og kokemalte bønner var også med. Ved Heietjønn fant jeg ei lita tørrfuru full av tyri. Ingenting er som et tyribål.

Vannmengder

Sørlandet har vært vått i høst. I Kristiansand, langs Topdalselva, gjorde flommen stor skade da det stod på som værst i starten av oktober. Dette er bilder fra dagen før flomtoppen ble nådd.

Her stuper elva ut i Boenfossen.

Riksveien var ikke farbar i retning Birkeland. Vannstanden økte ytterligere dagen etter dette bildet ble tatt til godt over autovernet.

Store mengder vann gjorde mye skade i fabrikkområdet ved Boen.

Store mengder vånd ble drevet til tørt land og var lite sky.

Friluftsliv og dugnad

Min egen avhengighet av naturen har etter hvert ført til at jeg har engasjert meg sterkt i å forsøke å senke terskelen for folk flest til å komme seg ut i friluft. Mest bruker jeg tiden på å lage og vedlikeholde turløyper lokalt i Tveit, Kristiansand. Trolig legger jeg ned 2-300 timer dugnad på dette hvert år. Bare i dag har jeg vært to turen til skogs for å fikse på løypene. Først en morgentur og så en tur mens mørket senket seg. Begge turene ble gjennomført for å montere en ny og flott type skiltveivisere som hjelper for å finne fram.

Spennende jakt på gamle boplasser

Det eikekledte skogslandskapet i grenseland mellom Kristiansand og Lillesand kommuner, nærmere bestemt mellom Drangsholt og Vallesverd, skjuler mange skatter som er i ferd med å bli hemmeligheter. Fram til for 50-100 år siden var det her mange små bruk og husmannsplasser for de som ikke stod høyest på rangstigen. Det var langt til byen og det var langt til de viktige vannveiene og kysten. Det var begrenset med innmark og mye slit måtte til for å holde seg i live. Besøker man området nå, er det bare nedraste hus og steinmurer tilbake. Skogen er i ferd med å skjule sporene etter livet her langt inne på skogen. Er man interessert i kulturhistorie og natur, er dette virkelig et interessant område å besøke. Det er en skattejakt, for har man øynene med seg, kan man oppdage mange spor fra fordums tid.

Forfallet er stort og skogen tar over plassen Sjømyr, hvor det på første halvdel av 1900-tallet var både folk og husdyr.

Her ses en flott, steinsatt hestevei som fører opp til ryggen hvor husene på Sjømyr lå. 

Her krysser hesteveien en større bekk. Spennende å lete frem slike spor etter de gamle ferdselsveiene.

En unaturlig formasjon fanget min oppmerksomhet. Det viser seg å være et skjerp som ble driftet helt tilbake på slutten av 1800-tallet. Hvilket mineral man jaktet på her, har jeg foreløpig ikke funnet ut av.

Bålet er tent igjen

Sommerstid er jeg sparsom med bålfyring på mine turer i friluft. Selvsagt på grunn av brannfaren, men også for å ha ekstra glede av bålet når høsten igjen kommer. En gråværsdag i forrige uke startet den gode tida. Jeg tok meg opp til en av de små, idylliske skogstjernene jeg har innenfor gangavstand fra huset. Litt tørrved fra vedlaget var tatt med for opptenning. Tørrkvist fra furu ble samlet rundt tjønna. Så satte jeg fyrstikken inntil og nøt en stille time med den gode knitringen og lukta fra bålet mens jeg supet til kaffi og lot blikket sveipe mellom flammene og den blanke vannflata.
Enkle, men store gleder for en skoggangsmann.

Vinterkontraster på Sørlandet

Vinteren på Sørlandet er lunefull. Det svinger fra det begredelige til det fantastiske. Sett med øynene til en snøromantiker som meg.

Konstant østavær i to uker ga fantastiske stemninger da jeg besøkte hytta i Hornnes for en uke siden. Trær tungt lastet med snø, og et landskap kledd i hvitt.

Flott stemning på Lieløa, en møteplass for turfolk og hyttefolk på Fjellestad i Hornnes.

På ski i eventyrlandskap.

En uke med vestavær og skogen er ikke til å kjenne igjen. Dette er fra skogen noen steinkast fra der jeg bor i Tveit, Kristiansand.

Den blåmerkede turstien er smeltet fram igjen.

Gammel ferdselsvei fra Solsletta til Egerhei.

Spennede med nylig gåtte isras.

Store isblokker har deiset ned i stien etter de siste dagers mildvær.

Min forkjærlighet for god, gammeldags snøvinter til tross. Værskifter gir variasjoner som jeg setter så stor pris på i den norske naturen.

Her får skogen stå i fred

Jeg er så heldig å ha et stort naturreservat som nærmeste nabo her i Kristiansand. Dette besøker jeg jevnlig.
I dag var jeg igjen på visitt. Ofte lar jeg stiene lede meg gjennom reservatet. Men jeg har lagt merke til at stien blinder meg litt. Jeg går liksom litt på autopilot og får ikke helt nærkontakt med naturen rundt. Derfor må jeg innimellom unngå stien for å få sansene til å være helt spisset. I dag skar jeg ut av stien etter noen hundre meter, tok meg inn til et område jeg har vært før. Det var DET treet som trakk meg. I utgangspunktet bare et furutre. Men det er ikke småtteri til tre. Det har stått her i flere hundre år. Det er gammelt og har en majestetisk posisjon der det står i myrkanten. Litt skjev og noe redusert etter at digre greiner har blitt røsket ut av vinden. Men likefullt lever treet videre i mange tiår ennå. Jeg fikk også satt ut et viltkamera i ei bortgjemt myr der ferske dyretråkk vistes i rimet grass. Det blir spennende å ta turen hit igjen om noen uker, og sjekke minnekortet for blinkskudd.

Trollfurua i Sannesheia. En flere hundre år gammel kjempe.

En flott, gammel furu har lagt seg ned, men det er nok ennå over 50 år til den er borte.

Viltkameraet mitt er plassert i utkanten av ei myr. Ferske dyretråkk gir håp om fangst.

En svipptur innom løypene og dugnadsfolk har gjort en flott jobb med å frakte folk tørrskodd over myra.

Natt i naturen

Bålet er naturlig midtpunkt i vinternatta.

Et av mottoene som går igjen i forbindelse med kampanjen "Friluftslivets År 2015" er "Natt i naturen". Den norske befolkning blir oppfordret til å overnatte ute i friluft. Selv skal jeg innrømme at jeg kom på den tanken tidlig i høst. Hva skal jeg finne på i Friluftslivets år? Jeg har i utgangspunktet ingen behov for å markere. Men jeg har behov for å inspirere og motivere meg selv til å ligge ute mer enn jeg har gjort de siste åra. En ting er friluftsliv og dagsturer, men det gir en helt annen følelse å være over natta. Da får jeg roen over meg og det gir igjen en bedre naturopplevelse. Uansett - det endte med at jeg sa til meg selv at i 2015 skal jeg overnatte ute minst en gang per måned. Helst med ungene på slep. De begynner å bli så store at de skal slippe å tvinges. Men jeg kjenner dem såpass at når vi først er kommet over dørterskelen, så liker de det også godt.
Første etappe er unnagjort. Den var enkel, må sies. Ikke det at overnatting ute i januar er enkelt. Men som speiderleder klarte jeg og noen andre ledere å få stelt i stand et arrangement i anledning åpningen av Friluftslivets år. Kort sagt rigget vi en uteleir i Tveit-bygda vår og inviterte bygdefolket til å bli med på ei natt i naturen. Det slo til. Vi var 20 stykker som lå ute. Enten i lavvo, gapahuk eller under selveste stjernehimmelen. Minus fem grader på morran gikk greit for de fleste.
Første etappe unnagjort. Nå ser jeg fram til februarnatta!

Speidergruppas storlavvo huset de aller fleste.

Kort avstand til veg gjorde seg utslag i enkelte luksusartikler som bord og benker.

Baking av brød på plate eller stein er et godt alternativ til pølsene...

Nærfiske

Jeg har igjen latt meg friste bort fra den  trygge skogen og ut mot salt sjøvann. Det er  denne sjøørreten som frister. Du verden så lettvint å kunne kjøre de drøye 5 minuttene til Hamresanden eller Hånes. Og samtidig få flotte fiskeopplevelser. Denne gangen ble det ett  stykk sjøørret pluss en sei. Slett ikke værst,  det.

Svartor i strandkanten.

Dagens sjøørret. Den var liten men sprek.

Hamresanden ses i bakgrunnen. 

Endelig litt sjøfiske

I helgen fikk jeg endelig gjort alvor av noe jeg har tenkt på lenge. Prøve lykken med fiskestanga i saltvann. Jeg har en god bekjent som svir av mange timer i jakt på sjøørret og å bli med ham på tur var et godt utgangspunkt for suksess. På det som i følge ham var en dårlig dag, klarte jeg likevel å få 1 sei og 2 sjøørret på land. Det var moro og antagelig startskuddet for at en skoggangsmann som meg kan utvide fiskesesongen til litt vinterfiske etter sjøørret.