"Rikt liv med enkle midler" Arne Næss


mandag 31. desember 2012

Året som gikk i gammelskogen

Trolsk stemning i Gutulias urskog.

Ett år er snart gått. 2012 er omme. 
Her i gammelskogen gjør det liten forskjell. 
Furua som har stått der i så mange hundre år
kan fortsette å vri seg sakte mot himmelen.

Mennesket kan ikke her komme
og gjøre naturen til trell.
I et verneområde får vi se hvordan skogen står
etter generasjoner med frie kår.

Gutulia en natt i september. En kjempe har falt.

lørdag 29. desember 2012

Vinternatt i skogen

Vinternatt. Månen skaper et spennende skyggelandskap.

En stjerneklar og månefylt natt ble jeg med naturfotograf Arve Henriksen til skogsområdene som han setter mest pris på; Erkleiv på grensa mellom Kristiansand, Vennesla og Birkenes kommune. Dette er et spennende naturområde med rikt dyreliv som Arve har grundig dokumentert gjennom sine filmer og bilder. Jeg fikk mange historier fra hans dyre- og fuglemøter i løpet av noen sene kvelds- og nattetimer.
Jeg takker så mye for turen og kan love at den gav inspirasjon å gjøre meg mer kjent i disse traktene!
En kald natt i Erkleiv. -12 grader.


tirsdag 25. desember 2012

Uvanlig og spennende besøk


En forsommer hadde vi spennende og uvanlig besøk i boligområdet. Først gjennom nattlige lyder jeg ikke helt klarte å bestemme. Etter noen dager dukket lydkilden fysisk opp i hagens trær. Et hornuglepar begynte å frekventere trærne i og rundt hagen vår. Så en kveld dukket også årsaken til at de var der fram - nemlig et nøste av en årsunge. Etter hvert dukket ytterligere to unger opp, slik at det i flere dager var fem ugler i trær og busker rundt huset. Det var en spennende periode siden ugleungene ikke hadde den nødvendige skyheten inne ennå, og foreldrene ble pent nødt til å vise seg også på dagtid for å hegne om sitt avkom.
En av ungene sitter i vedhaugen min omtrent 1,5 meter fra inngangsdøra vår.

søndag 23. desember 2012

Hente julegrana sjøl


Det var lenge siden sist nå, men det å hente julegrana si sjøl i skauen føles veldig riktig. Det er trivelig stemning nå, med mye snø på trærne. I vinterskrud ser selv planta skau fin ut...


tirsdag 18. desember 2012

Tre generasjoner på tur

 Storfamilien dro en tur til Hillestad i Åmli i høst. Vi leide ei hytte på Hillestadheia. Dette viste seg å være et flott utgangspunkt for turer i fjell-nært terreng. Tre generasjoner dro til fjells på tur.


I dette vannet så jeg fisk, men ingen ville ta på vårt utvalg av spinnere og sluker. Men denne sportsfiskeren var fornøyd uansett.

mandag 17. desember 2012

Flere gjester på brettet

Tidligere i høst fikk jeg besøk av - for min del - sjeldne gjester på foringsbrettet. To kjernebitere som forsynte seg grådig av frøene. Her i selskap med en bjørkefink.

søndag 16. desember 2012

Vakkert og vilt i Telemark - et tilbakeblikk

Jeg kan ikke tenke meg flottere naturlig kunstverk enn en slik sølvgrå, vridd furu. 
Gårsdagens snøvær er avløst av tett regnvær. Bortsett fra nødvendig snømåking innbyr ikke en slik søndag til   å være ute. Derfor passer det fint med et tilbakeblikk i gamle bildearkiver. Jeg har vokst opp i de nedre deler av Telemark, og det er her jeg lærte meg å utforske og bli glad i naturen. Derfor har jeg en helt spesiell dragning mot disse traktene. Hver vår drar jeg til skogs noen døgn for å oppleve tiurens vårspill. Da må jeg tilbake til Telemark, nærmere bestemt traktene rundt Skien, Nome og Bø. Disse bildene fra 2008 er hentet fra et område i Lunde, i Landsmarka, hvor det i tillegg til en flott tiurleik, også er herlig vilt terreng. Kombinasjonen av røff topografi og ordentlig gammel skau er noe av det mest spennende jeg kan oppsøke av natur. Dette området domineres av furuskog, og har et eventyraktig preg.



Ikke vanskelig å se at furuskogen på andre siden av den dype kløfta er gammel. Furua er flott når greiene begynner å få den "pistrete", nedhengende formen.
Iblant er det fint å skaffe seg oversikten i det bratte terrenget. Men aller mest spennende er det å gå ned i terrenget og inn i skogsdypet.

Sjefstiuren må ha kjempet hardt for sin plass på toppen av rangstigen  - ikke èn viftefjær er igjen!


lørdag 15. desember 2012

Liten fuggel

Fugleforing er viktig, men også veldig trivelig, syns jeg. Det går med store mengder med solsikkefrø, ca 30 kg hittil i vinter. I tillegg kommer brødrester, meiseboller, fett og nøtter. Gjester på brettet er stort sett kjøttmeis og blåmeis. Men innimellom kommer også andre, slik som denne flaggspetthannen innom.

fredag 14. desember 2012

Vintervær


Sørlandet er ikke bare fint om sommeren, men byr også på flotte vinterstemninger i blant. Denne morgenen tok jeg turen til Nasbøvarden i Vennesla. Her går det ei skiløype i 2-300 meters høyde. Jeg fulgte denne innover heiene. Det var gråvær, men noen brytninger i skyene som brakte noen stemninger. Jeg så ingen dyr, men sporene etter dem var mange. 
Her har definitivt haren hoppet.

En skogbrann for 5-7 år siden setter fortsatt sitt preg på området. Mesteparten er innlemmet Paulen naturreservat.

Ei mus har krysset andre spor. Hvem har satt de sporene?


Her er samme type spor. Noen som har tips?

Elgspor var det en god del av.



søndag 2. desember 2012

Ser fram mot lysere tider

Det er travle tider. Alt skal tydeligvis avsluttes i november og desember. Jobb, studier, skole, foreninger. Alle skal markere avslutningen av året på godt vis. Det blir litt travelt når alle skal på samme tid. I år har ikke jeg heller sluppet unna dette kjøret. Da er de små rastene ved kaffibålet, slik som her (bildet) ved soloppgang fredag på en bergkant i et naturreservat, gull verdt. Den lille timen foran knitrende bål er nok til at hodet renses for bekymrede tanker, og kroppen fylles med sårt tiltrengt energi.
Jeg ser fram mot lysere tider i dobbelt forstand. I form av mer tid til å besøke skogen og i form av den kommende vinteren med det herlige, hvite og lydløse vinterlandskapet.

søndag 21. oktober 2012

Fòring i gang

Nøtteskrika har god apetitt...

Grønnfink er tallrik rundt hytta. Her i selskap av en bjørkefink.

Spettmeis i kjent stil ned fra foringsbrettet med et frø i nebbet.

Toppmeisen er et trivelig, men ikke så vanlig besøk.

Den første sekken med 25 kg solsikkefrø er kjøpt inn og vinterforingen av småfugl har begynt. I år forer jeg både på hytta og hjemme. Her er noen bilder fra hytta, der nøtteskrikene forsyner seg grovt for tiden.

søndag 14. oktober 2012

Nær natur nydelig

Speideren i front er i undringsmodus.
 Her om dagen gikk vi oss en tur. Ikke lang. Ikke tung. Bare på kjente stier. Rett fra huset. Det er rart hvordan en litt "kjedelig" setting likevel fenger ungene. Dørstokken er riktignok høy. Men når den er passert, er framdriften god. Den smale stien som svinger seg mellom treleggene er fin å rusle langs. Blikket sveiper hit og dit. Treffer en armada av maur. Noen teorier om hvordan et maurliv arter seg blir diskutert. Stier snor seg videre gjennom myr, over bekk, opp steinete bakker. - Er det ikke en flått som sitter der på strået, utbryter plutselig guttungen. Jeg setter meg på huk og får bekrefter at - Jo, så sannelig...
For en utrolig observasjon. Man må være til stede i tankene for å oppdage en flått på et strå! Jeg utnyttet som vanlig en slik undringssituasjon til å lære de to små nyskjerrige litt om skapningen de har all oppmerksomhet mot. Da lærer de virkelig.
Premien i det fjerne var Guritjønn. Ei stille lita tjønn innpå skogen. Her er det fint å tenne bålet vårt. Solbærtoddy og ballerina. Kos og lek. Sånn ble den dagen fin.
- Se, er det ikke en flått som sitter der på strået, sier guttungen. Godt observert, sier jeg.

Solbærtoddy = favoritt.

Fornøyde bålfolk.

Skjult skatt i skogbunnen

Nå som høsten er på sitt våteste og sureste, da er tiden inne for å jakte på det som for meg er den mest fantastiske matsoppen som finnes. Godt kamuflert mot vissent løv, er den veldig vanskelig å se hvis du ikke ser godt etter. Men når du først får øye på en traktkantarell, så finnes det garantert veldig mange flere rundt føttene dine. Da er det bare å fråtse. De er ikke særlig kjøttfulle, så det skader ikke å sanke inn mye. Jeg har etter noen tids erfaring funnet ut at den beste måten å behandle soppen på, er å splitte den i noen deler, sette den til tørk på toppen av kjøkkenskapet. Der blir den noen uker, før jeg samler sammen de nå ørsmå bitene, knuser dem og bruker det som kryddertilsetning i sauser. Traktkantarell i brun saus er helt ypperlig.

lørdag 8. september 2012

Myrslått i gamle dager

Heiområdene rundt Ogge i Birkenes og Iveland er først og fremst flott natur. Men ser man godt etter, er det ennå tydelige spor etter tidligere tiders utnyttelse av naturressursene her. 
I ruinene av løa står en ærverdig Herkules slåttemaskin for hest.
Jeg tusler mye i disse traktene. Heiene er trivelige på grunn av sin gamle furuskog og landskapet er åpent på grunn av de utallige myrene som snor seg mellom høydedragene. Og nettopp myrene fanger litt ekstra interesse. Jeg har lagt merke til at det ved nesten hver eneste store myr er mulig å finne rester etter ei lita bu. Noen steder helt nedrast, andre steder står bua ennå. Det er høyløer. Tidligere, fram til for kanskje 50-60 år siden, var det svært vanlig, trolig helt livsnødvendlig, å slå myrene for gras for å fø dyra på gården. Stort sett kunne jo dyra gå selv å beite, men myrene var ofte for våte til det. Derfor passet det godt å utnytte disse til vinterføde. Graset ble slått, tørket og lagt i høyløene som gjerne lå tett i myrkanten. Nå så vinteren kom, ble det lett å frakte høyet på slede, og da ble høyet fraktet ned til gårds.
Her om dagen satt jeg ved et kaffebål ved ei tjønn og kikket på turkartet jeg har fått av Birkenes IL. På dette er alt av historisk interesse markert på kartet. Øynene falt på en gul avlang flekk på kartet med en bygning ved siden av. Stedet var langt til skogs. Jeg skjønte at dette trolig var en gammel slåttemark med ei høyløe ved siden av. Jeg la i vei og fant etter hvert stedet. Slåttemarka var ikke lenger åpen, slik kartet antydet. Her var grana i ferd med å overta fullstedig. Den gamle høyløa fant jeg også, men den var sammenrast for mange år siden. Men noe skilte seg ut fra de råtne stokkene. Det viste seg å være et håndfast  bevis på hva som hadde foregått på dette stedet, den rustne holken var en gammel slåttemaskin. Nærmere bestemt en Herkules fra Arvika-verken i Sverige.
 Jeg ble stående noen minutter og prøvde å forestilte meg hvordan slåtten måtte ha foregått her, og ikke minst hvor annerledes hverdagen var i landet vårt for bare et halvt hundreår siden.
PS: For å se Herkules slåttemaskin i bruk, ta en titt på den danske "Bonderøven" Frank 

Høyløa er ennå synlig, men nedbrytningen går fort.

Slåttemaskinen er laget i Sverige, på Arvika-verken.


Her ses også selve slåttearmen.

Gammel slåttemark gror helt igjen av gran.

Detaljer på råtten bjelke.

Ved ei myr i nærheten står fortsatt høyløa godt, selv med en betydelig slagside.

søndag 2. september 2012

Tåkelagt landskap

Kald høstmorgen, Abusland.
Høsten er kommet og med det også flotte fotomotiver. Jeg dro til skogs tidlig en lørdagsmorgen og dette var premien...




Det var en herlig stemning langs fiskevannet.

Siste krampetrekning...

Fin fisk, men den fikk leve.

Endelig er det båltid igjen.

Det er ikke mangel på detaljer på den duggfuktige myra.