Opp klokken seks

April er en fin måned å være i naturen. Jeg nyter det på mitt vis med å orke meg opp av senga før de fleste andre har begynt å vurdere det.

Her, midt i tiurleiken, var det flere spor etter elg enn fugl. Her har skogen konge funnet en oversiktlig liggeplass.

Ikke så tydelig på bildet, men slik ser det ut under ei beitefuru. Fullt av tiurmøkk.

Slik nyter jeg livet best.

Dermed får jeg være fullstendig i fred og naturens egne låter får lyde uten sjenerende bakgrunnsstøy som så ofte reduserer naturopplevelsen hvis man ikke er uendelig langt til skogs.
Forrige helg gjorde jeg nettopp det. Stod opp veeldig tidlig. Fortøyde skia på biltaket og kjørte noen få kilometer. Målet var å sjekke ut forholdene på en av heller få tiurleiker her i rimelig nærhet av Kristiansand.
Jeg tok meg fram på perfekt skareføre. Etter om lag en halv time, da jeg nærmet meg leiken, oppdaget jeg den første tiuren. Den satt høyt i et furutre og nappet barnåler. Altså ikke på leiken denne morgenen. Jeg beveget meg videre i retning leiken. Sakte og stille. Jeg hadde ingen planer om å ta meg inn på leiken hvis det var spill. Derfor stoppet jeg veldig ofte og lyttet. Om det var spill, ville jeg høre det på lang nok avstand til at jeg ikke forstyrret fuglene. Men ingen tiur var å høre. Da jeg til slutt var kommet helt inn på leiken, fløy det ut en tiur fra et lite kjerr rett utenfor en av de fine hausene. Det hadde altså vært èn tiur inne på leikområdet, men den spilte ikke denne morgenen. En runde på alle de aktuelle små høydene, avslørte at det foreløpig var lite aktivitet. Det var mer elgtråkk enn tiurtråkk.
Jeg tok meg videre opp i terrenget, fant en lun stein og fyrte opp mitt bål. Etter en time med kaffi, god utsikt og lange tanker, satte jeg kursen hjem igjen. Neste gang jeg besøker denne leiken, drar jeg inn før det mørkner og legger meg til i skjul. Nå går vi mot topptiden i spillet, og da må ikke fuglen forstyrres av nyskjerrige mennesker som meg selv...