På ukjente stier i egen bygd

Siden 2003 har jeg holdt til i bygda Tveit i Kristiansand. Men fortsatt finnes det steder her jeg ikke har vært, mange års skautraving til tross. Denne uka oppsøkte jeg en av disse stedene.

I anledning at jeg gjennom zoologisk forening Sørlandsavdelingen kartlegger beverbestanden i Kristiansand kommune, dro jeg og en kamerat til Drangsholtvann for å se etter dette spennende dyret. Vi tok kanoen fatt og fant raskt spor av bever. Men siden vi begge er svært interessert i lokalhistorie, ble det fort noen "avsporinger" fra beverjakten. Se bildetekstene (dessverre er alle bildene tatt med mobilkamera, så bildekvaliteten er ikke spesielt god).

En av to flotte, store beverhytter langs Drangsholtvannets nordøstre bredd. Det var ingen ferske spor etter beveren rett rundt hytta, men jeg observerte et par spiseplasser i nærheten.

Beverhytte nr 2 lå ikke mange hundre metrene unna den første. Her ses vinterlageret foran hytta, som trolig stammer fra sist vinter. Dermed var vi helt sikre på at det er bever i Drangsholtvann for tiden. 

På beverhytta fant vi et skinn fra en av de tre slangene vi har i Norge, kanskje er det grunn til å tro at den kommer fra buorm, som er den største av de tre. Men sikker er jeg absolutt ikke.

Vi er begge interessert i lokalhistorie, derfor måtte vi gå i land og lete opp en gammel boplass som var markert på kartet som "Hauglands hytte". På vei dit kunne vi følge en tydelig mye brukt ferdselsvei. Langs den fant vi dette tannhjulet i bekken. Vi er ikke sikre på hva denne er brukt til.

Her har vi kommet til det som først var innmark og beite for den gamle husmannsplassen, men i de senere år har beveren overtatt. En noen år gammel beverstem ses i forgrunnen.

Dette er grunnmuren til en etter datidens målestokk er en ganske stor låvebygning.

Vår arme kunnskap om gamle redskaper strekker ikke til, men det er naturlig å tro at det er et harv-liknende redskap. Vi fant også en annen harv som tydelige var ment til å ha etter hesten.

Innhuset, som trolig er bygget for omlag 100 år siden har falt sammen. Men fortsatt er kjelleren ganske intakt.

I veggen var denne avisa (Fædrelandsvennen) fra 10. juni 1926 brukt som isolasjon. Her kunne vi lese bruddstykker av historien om Roald Amundsen og hans beretning om transpolarflyvningen. Spennende!

Innmarka som en gang var her, må ha vært temmelig fuktig, og derfor har man nok laget dette kunstige bekkeløpet slik at vannstanden i området kunne senkes. 

Ikke langt fra hustuftene fant vi denne lille stemmen. Den er gammel, men fortsatt temmelig intakt. Hva som var hensikten med denne stemmen er vi ikke sikre på. 

Etter mørkets frambrudd kom vi oss igjen ut på Drangsholtvannet og i en annen del av vannet fant vi denne store og helt klart aktive beverhytta. Dermed kunne vi fornøyd notere oss for både ny lokalhistorisk kunnskap og vissheten om at det bor en eller kanskje to beverfamilier i Drangsholtvannet.

Ugletur som fenger

Norsk zoologisk forening Sørlandsavdelingen pleier å invitere barn og voksne på fellestur til en av kattuglekassene som er plassert ut i Randesund. Det skjer like før ungene kryper ut av kassa for siste gang, for da tåler de store ungene fint å bli klappet og håndtert av store og små mennesker en liten halvtime. 

I år var våren og dermed også kattuglene veldig tidlig i gang. Allerede 14. mai gikk turen av stabelen. God forhåndsreklame og godt vær førte til at smått utrolige 75 stykker møtte opp.

Kattugleungene beholder roen selv om de blir holdt av mennesker. Det er en spennende og uvanlig opplevelse for de fleste å kunne holde en slik skapning i hendene.

Denne karen var allerede kommet seg ut av kassa på egen hånd og satt på en eikegrein like ved.

Ugla i treet lot seg ikke påvirke av disse ivrige fotografene, som dermed fikk gode arbeidsforhold.

Det er ikke bare barna som er fasinert av ugler.

Med en viss fare for angrep fra uglemor, hentes ungene ned fra kassa som er montert 4-5 meter over bakken.

Med så mange nyskjerrige barn på tur, dukker det ofte opp andre dyr også. Her blir en stålorm grundig studert.

Folkevandring til uglereviret.

Hva skjuler seg i eika?

Gamle eiketrær er spennende. Denne eika står i nærheten av Tveit kirke, i en frodig ravinedal. Den er gammel. Svært gammel. Og den er hul. Det pågår for tiden et prosjekt i Vest-Agder, i regi av miljøvernavdelingen, som skal skaffe oss mer kunnskap om hva slags arter som er knyttet til denne og flere andre hule eiker i fylket. Derfor har jeg, i kraft av å være medlem av zoologisk forening på Sørlandet, takket ja til å sette opp feller og samle flygende insekter for at vi skal få mer kunnskap om hule eiker.
Jeg er absolutt ingen ekspert på artsbestemming av insekter, så den biten tar andre seg av. Men innsamling og grovsortering skal jeg klare. Prosjektet startet i fjor, og da fant vi 2 rødlistede arter her. Og vi fant mange arter som var første funn for Sørlandet. Jeg håper på en minst like god fangst i år!

Til topps i bygda

I våres har vi i turløypegruppa i Tveit sendt avgårde startskuddet for andre sesong av "Til topps i Tveit". Det har vært morsomt å se responsen etter et middels første år. I år har nemlig interessen formelig eksplodert, og mange er ute og sanker toppkoder. Det er stadig behov for å merke løypene bedre, noe vi gjerne gjør etter innspill fra de som melder tilbake til oss på Facebook etter endt tur. Tidligere denne uka var jeg ute og satte ut skilt på den korte ruta fra Brattvollheia til Skredderhelleren.

Dette skiltet står ved tømmervelta langs veien til Brattvoll Platå. Et fint utgangspunkt for toppturen til Skredderhelleren. Og ikke minst til Mørkestøl.

Flott morgendis over Hestemyr. Dessverre tatt med dårlig mobilkamera.

Nå er det lettere å finne veien til Skredderhelleren.

Kveldstur med malepensel

Majoriteten av skogsturene jeg har for tiden, går med malerpensel i hånd. Turløyper skal merkes før våren kommer for alvor. Litt arbeid er det jo, men aller mest kos. Her nyter jeg skumringen ved et flott (fiske-)vann i Tveit, nemlig Drangsholtvann. Her har velforeningen i området satt opp en flott gapahuk på Falkodden. Alle og enhver kan benytte seg av denne.

Tilrettelegging for allmuen

Personlig setter jeg mest pris på skogsturer langt utenfor både allfarvei og stier. Jo villere, jo bedre. Og jo færre spor etter folk, jo bedre.
Men saken har to sider. Skal vi bevare mest mulig av naturen jeg er så glad i, må flere lære å sette pris på den og da er det en god ide å tilrettelegge for å senke terskelen. Min måte å gjøre dette på er å merke og skilte stier i hjembygda. I disse dager blir det rikelig med timer lagt ned i dugnad for å få ca 2 nye mil med turstier. Fra før har jeg og vi laget 4-5 mil.
Dugnad går som en lek når alt foregår i elementet jeg trives best i; skogen.

Vi er en fin dugnadsgjeng i Tveit ILs turløypegruppe. Her avbildet i vårt nyeste stinett som er under utarbeidelse. Foto: Ø Brennsæter.

Enkel tilrettelegging er min grunntanke. Ingen store inngrep, bare tydelig merking.

Vi rydder gjerne nye stier grundig med ryddesag for å kanalisere ferdselen.

I hvert løypekryss settes skiltene opp sammen med et kartoppslag.

Fram- og tilbakeblikk

På mørke og regnvåte vinterkvelder hender det ikke rent sjeldent at jeg tar meg noen tilbakeblikk i bildeminner fra sommeren som gikk. Så også i kveld. Her er jeg på en av temmelig mange kveldsfisketurer i et lokalt vann. Det får meg til å tenke framover til neste vår. Da skal jeg igjen pusse støvet av lettspinnutstyret og farte mellom de mange trivelige tjønnene og vannene i håp om å overliste mang en ørret.