Elvelangs

Her om dagen ble et nytt spennende mål prikket inn etter et sveip på kartet. Dikeelva i Birkenes. Først og fremst var vi spente på fiskemulighetene, men også vassdragets naturkvaliteter.

Dikeelva renner ut fra Ogges østbredd i retning Birkeland. På sin vei brekker elva mang en gang ut over berget og gjør seg til brusende foss. Deler av strekningen med dalsider ble fredet som naturreservat i 2002, på grunn av sjeldenheten av en villmarkspreget elvedal, men også på grunn av gammel barskog.

Vi besøkte som sagt dalen først og fremst for å prøve ørretfisket, men ble først og fremst bergtatt av den påtagelige villmarksfølelsen som hersket fullstendig her inne. Det er så uendelig mange tilsvarende dalfører og elveløp som er ødelagt av veier her til lands. Men her var det altså intakt natur.
Hva så med fisket? Tja. Denne dagen var det småfisk som beit. Og jeg vil tro det er lite fin fisk her - i alle fall i den nedre delen der vi oppholdt oss. Alle strykene splittet elva opp i mange småhabitater som nok forhindrer framvekst av stor fisk. Men ørret og tryte var bitevillig, og det er morsomt nok, det.

Liv i kassa

To fuglekasser hang vi opp i våres. Ungene fikk ansvaret for hver sin. Blåmeisen flytta inn i den ene, gråspurven i den andre. Hos blåmeisen er det nå blitt unger. Det betyr travle tider for foreldreparet. De flyr skytteltrafikk med insekter som føde til ungene.

Godt bett

Slike sommerkvelder som i kveld er av det gode. Ingrediensene er: ei skogstjønn med fisk i. Fisken tar det jeg har å by på. Sol. Litt og lite vind. Ingen mennesker. Bare grønn, grønn skog og lyng, hvit myrull og lav sol. Og mygg og knott. Men det han man jo gift mot.
Det ble halvannen kilo med fisk på land. Fordelt på fire ørret. Det er veldig bra, det, her i bygda.

De tre første er landa. Med spinner og sluk. De klassiske.

Dagens største på 415g.

Lukten av sommer og røkt ørret

I dag fikk vi besøk av sommeren. Den gode følelsen av at sola tar skikkelig tak i en hustrig kropp og får den til å ekspodere av energi. Det er herlig.

Det var en dag det var perfekt å ta den første prøvende turen med en nyanskaffet kano. Vi dro – alle fire – voksne og barn – til skogs, til et flott lite vann. Innimellom de nervøse rykningene da man var sikker på at kanoen skulle velte, var det en forfriskende sommerstemning på vannet. Det var lyden av skog, det var lyden av et akkurat passelig vinddrag over vannet og det var lyden av herlig fuglesang fra de nå lysegrønne liene langs vannet.

Vi hadde fiskestenger med. Vi liker å fiske alle sammen. Det er liksom en ekstra dose krydder på våre turer i natur. Litt ekstra spenning.

I dag var en god dag for fiske. Væromslag og fin fiskebris. To fine ørret. En på over halvkiloen var mye mer enn jeg forventet fra dette vannet. Så får det heller være at det ikke var meg, men kona som landet fangsten.

Nå er det kveld og mørkt ute. Men jeg kjenner ennå lukta av sommerdagen i neseborene. Først og fremst i form av fingertuppenes eim av røkespon. I morgen blir det deilig, røkt ørret på skiva. 

Tjønnimellom

Mai er en fin måned. Da begynner jeg å rusle tjønnimellom på jakt etter ørret. Det flotteste er å oppsøke de små skogsvanna. 

Heromkring er ikke tjønnene stinne av svær fisk, men de er ofte stinne av fisk. Det passer spesielt godt når jeg vil la ungene prøve seg. Sjansen for å få fast fisk øker ofte jo mer overbefolket ei tjønn er.

Denne fredagen tok vi et nytt vann fatt. Vakene var mange. Fiskebrisen var der og gjorde forholdene helt ok for spinner og sluk. Ungene var motiverte. De liker fisking. 

Og spenning ble det. Bare etter et par kast var begge i kontakt med fisk. Så en av dem til og med. Jeg fikk også sett en som nappet etter spinneren. Men det ville seg ikke helt. Ingen fisk på land.

Men for en herlig vårettermiddag. Det var vi alle tre enige om.

Stemning på orremyra

Tradisjonen tro arrangerer Sørlandet zoologiske forening fellestur til en flott orreleik i Evje hver vår. Vanligvis blir selve leikopplevelsen best når jeg er helt alene eller nesten alene. Men en gang i blant er det veldig inspirerende å kunne dele opplevelsene med andre som har den samme naturgleden som en sjøl. Og naturglede skortet det ikke på blant de seks som stakk til skogs ved Abusland i Evje den siste lørdagsettermiddagen i april.

Vi visste at høneuka var forbi og at  barnegruppa rapporterte om lite aktivitet på leiken helga før, men både vær og vind var optimalt denne lørdagen.

Kvelden ble svært trivelig med mye mat, god drikke og skikkelig bålstemning.  Et knippe orrhaner spilte en kort periode slik at vi fikk høre og se og ta bilder. Men stor aktivitet var det ikke. På søndag gikk vi en omvei for å oppleve andre spennende lokaliteter, blant annet en gammel beverlokalitet.

Hele gjengen samlet. Fotografen står bak kameraet faktisk.

Sørlandsviser fremføres.

En av de flere rettene er i ferd med å stekes på bålet.

Vinen var visst for kald, sa dem. Jeg var svært skeptisk til å bruke min kjære kaffe-lars til den slags...

Hardes hjemmelagde jordbærvin. Dessertvin av høy klasse! Med klinkekuler for å fylle opp flaska etter at bunnfallet var silt bort. Man kommer langt med kreativt hode..

Kveldsstemning ved bålet er ubetalelig. Som alltid. Denne kvelden var helt fri for vind - kanskje det aller viktigste for å ha det trivelig til skogs.

Vi fikk da noen glimt av orrhanene, selv om det hverken var spesielt mye trøkk eller spesielt mange. Ingen tvil om at høneuka var forbi.

En tiur har måttet bøte med livet. Men hvem er den skyldige? Fjæra er nappet ut så  det  må være en fugl.Vi lette grundig, men fjæra som Tor holder her er den eneste vi mistenker å ikke stamme fra tiuren.

Her ses grusen som tiuren har i kråsen for å knuse maten den eter.

Brystfjær til tiur. Flott, grønnmetallisk glans.

På en høystubbe av furu fant vi flere spettehull, det ene praktisk plassert under to kjuker (rødrandkjuker?) . Tilfeldig eller ikke?

Rasting i et fint skogsmiljø.

Nye turløyper i Tveit

Min kjærlighet til natur fører meg stadig til skogs, til fjells og til vanns. Men jeg ønsker også at flest mulig andre skal ta i bruk naturen. Derfor har jeg stor glede av å lage turløyper i hjembygda mi, Tveit. 

Etter noen års innsats, alene, sammen med andre og i det senere gjennom turløypegruppa i Tveit IL, har det nå begynt å gi resultater. To områder har vært prioritert, Sandnesheia vest for Tofdalselva og Dønnestad øst for elva. Nå sist har området på Dønnestad blitt oppgradert. 

Nå ligger det over 2 mil med merkede turstier klare på begge sider av elva. Ingen bør ha problemer med å finne fram, for det er fokusert på skikkelig merking både med blåmaling, skiltveivisere og kartoppslag i løypekryssene.
Vil du se kart og finne mer info om løypene, se http://turloyper.wordpress.com/