Å gå langt er ikke poenget

Et viktig poeng når man skal ha med seg små og litt større unger på tur, er at man må tilpasse seg deres nivå. Slik ble i høyeste grad min siste tur med jentungen.

Vi dro først noen kilometer med bil for å slippe unna de værste granplantefeltene. Dermed havnet vi i Ogge-traktene som så mange ganger før. Men snø i skogen og en liten barnekropp er en dårlig kombinasjon, så da var strategien klar: finn en plass kort fra vei som likevel gir en følelse av å være midt i naturen. Denne plassen fant vi ved å gå 60 meter på en grusvei og deretter 40 meter inn i skogen. Jeg tråkket sti i snøen og jentungen kjabbet seg etter. Kanskje høres det ut som en klein tur, men for oss ble det en riktig flott tur!

Kaldt og praktfullt - del 2

Jeg har alltid vært glad i å gå på ski. Men på den tiden jeg jaget etter mange treningstimer i treningsdagboka, var det trikkeskinnene jeg holdt meg til. Nå som jaget er opphørt, har jeg blitt veldig glad i å lage mine egne spor.

I jula og på nyåret har vi vært velsignet med et nydelig, gammeldags vintervær her i sør. Da fikk jeg benyttet en av godværsdagene til en av mine favorittsysler vinterstid. Jeg tar fram fjellskia med stålkanter og gammeldagse rottefella-bindinger, og legger i vei mot nærmeste heiområde. Der er verken oppkjørte skiløyper eller folk. Det er en helt spesiell følelse å dukke inn i skogen, og merke at stillheten og harmonien omslutter en totalt. Oppmerksomheten flyttes fra fraspark og glid til naturen som kommer mye nærmere innpå. Jeg hører bare knirket fra den slitne bindingen og min egen pust. Det er tilfredsstillende å sette sine egne spor i snøen som nå rekker meg til midt på leggen. Sånn kan jeg gå kilometervis innover og oppover i terrenget uten anstrengelse. Stedet jeg ofte velger, er det aller nærmeste sammenhengende skogområdet - Sandnesheia. Trolig har ikke så mange noe forhold til denne skauen, og det er nettopp fordi den er fri for skiløyper og vesentlige inngrep av noe slag. Men området er like fullt flott å ferdes i. Det kreves litt klyving i bratte lier før bakkene flater ut og skogen lysner. Men så kan man lange ut over myrer og furukledte åsrygger. Noen kanter må forseres enten opp eller ned, men det er bare en morsom avkobling. En ekstra bonus jeg får ved å gå turene utenfor løypenettet, er alle sportegnene. Jeg observerte spor av både elg, rådyr, hare, rev og mår.

Kaldt og praktfullt - del 1

Vinteren har festet grepet over hele landet. Det er kaldt. Skikkelig kaldt. Likevel er denne tiden en nytelse for en naturelsker.

Snøen gjør at alle lyder blir dempet, og det er en herlig avkopling fra alle inntrykkene som naturen gir om sommeren. Kulda og snøen gjør at naturens farger dekkes til og blir borte. Bare nyanser av grønt, brunt og svart er igjen sammen med alt det hvite. For en herlig enkelhet i forhold til sommerens sjokkstimulering av synssansen.

I bakvendtland

Jeg kom over denne videoen på YouTube i kveld. Takk til Sabima (Samarbeidsrådet for biologisk mangfold) som treffer spikeren på hodet i denne beskrivelsen av Norge og miljø.



Jeg følger selv nøye med på det meste som har med natur, miljø og klima å gjøre. Etter min mening er dette dagens situasjon:
- På riksplan er vi gode på retorikk og lovnader. Men veldig dårlig på handling. Det gjelder særlig klima, men også når det gjelder naturvern.
- På lokalplan er det lettere å finne politikerne som ikke skjuler sitt sanne jeg. Da får vi uttalelser som denne: "-La villaksen dø ut hvis det er nødvendig for å drive oppdrett." (Hans Stølan, AP-orfører på Frøya, som fikk støtte av ordfører Helge A. Njåstad (FrP) i Austevoll)

Jeg registrerer at 2010 er året da Norge skal stoppe tapet av biologisk mangfold. Klarer vi det, skal jeg virkelig applaudere, for det skal en voldsom snuoperasjon til for å stoppe utviklingen som går i stadig hurtigere fart mot den stikk motsatte retningen.

Natur har ikke bare stor verdi i seg selv, det er også økonomisk og samfunnsmessig fornuftig å ta vare på naturmangfoldet.

Norge har både en moralsk og folkerettslig plikt til å berge artene og naturtypene for framtidige generasjoner.

Kilde: Naturvernforbundet.

Orrhane i grålysningen

Den 1. mai dro jeg og Erlend på hans aller første leik. Det ble en flott opplevelse.

GLIMT FRA ÅRET 2009: Tiurleiken fenger meg aller mest. Likevel er det alltid trivelig å ta en tur på orreleiken når tiursesongen er over. I år så jeg fram til dette med en ekstra glede, siden planen var å ta med 5-åringen Erlend for første gang. Leiken jeg valgte meg ut, ligger ved Abusland i Evje. Den ligger veldig idyllisk til i myrkanten omkranset av flott furuskog. Like ved ligger et nydelig vann. Vi gikk den kanskje halvannen kilometeren gjennom ganske flatt furuskogsterreng. Selv om høyt grass og slitsom lyng satte Erlend på noen prøver, gikk det veldig bra. Og da vi satte oss ned i vannkanten med sola lavt over åsen, ble guttungen veldig harmonisk. Jammen diktet han på sparket opp sin egen lille sang der:

Sommer

det er deilig med sommer

sommer er så veldig morro

å være lenge oppe - gå på tur

og fiske med fiskestangen - og gå på tur

og være lenge oppe

jeg elsker det.

Og være lenge oppe

og være på tur

akkurat som nå

det er morro.

Ja, det er morro

men ikke gå så veldig, veldig langt.

Jeg tok sangen som et ganske greit tegn på at dette var noe han likte.

Kvelden tilbrakte vi nede på en liten odde i vannet der vi fyrte bål og koste oss. Men i skumringen var plutselig fire-fem orrhaner på plass på myra, så vi snek oss inn i skjulet. Der fikk Erlend oppleve sin første leik. Spillet stilnet ganske raskt, og vi sovnet. Spillet startet opp igjen tidlig neste morgen, før det lysnet, og det var nok om lag 10 orrhaner på plass. Noen orrhøne så jeg ikke. Men det var en herlig opplevelse å se spillet ettersom mørket slapp taket og myra ble innhyllet i grå morgentåke. Hvilken nydelig stemning tåka skapte sammen med sjooinga til orrene.

Ulv i Brattvollheia

Pappa, se en ulv! Det var trolig dagens høydepunkt da Marie oppdaget ulven i furugadden på myra.

Tur 01/11-09: Etter en lang tur-tørke på grunn av pappas skrantende kropp, kom vi oss endelig ut på tur igjen. Det satte flere enn pappa pris på, det var tydelig. Erlend hoppet og spratt seg gjennom det tidvis ganske tunggåtte lyngkrattet. Marie var mer tålmodig enn på lenge, selv om det sikkert ble 40 tryningser underveis.

Vi gikk til vår faste, hemmelige turplass på Lømslandsheia. Det er en av favorittplassene til ungene, så stemningen var i taket.

Bålet gikk greit å fyre opp, selv om store mengder regn i det siste gjorde jobben mer utfordrende. Nå håper vi på finere vær framover, så det blir lettere å komme seg ut. Savnet etter skogen er stort nå.

Oppsummering:

Tid: Lørdag 21. november

Sted: Brattvollheia, Kristiansand

Hvem: far i huset, Erlend og Marie

Vær: lettskyet, vindstille, 8 grader.

Nydelig morgen ved sjøen

Selv om jeg trives aller best i skogen, kan det være befriende å oppsøke sjøen også. I dag var  en  slik dag.

Tur 05/10-09: Motivasjonen for å dra ut før soloppgang en søndags morgen var for å få tatt et coverbilde til et menighetsblad. Men jeg angrer ikke. Klokka 08.08 stod solen opp over Skottevig i Lillesand. Det var et nydelig skue. Havet var nesten blikk stille. Og så stille det var. Den lille timen jeg var ute på odden, ble en perfekt start på dagen.

Oppsummering:
Tid: Søndag 18. oktober
Sted:Skottevig, Lillesand
Hvem: Far i huset.
Vær: Vindstille, sol, -1 grad