Ydmykt besøk i evighetsskogen

Det lå en gang en ekte villmark i hjertet av Telemark. Fra alle kanter ble den truet og på få år krøp menneskene seg stadig lengre opp i liene og utslettet mer og mer av den ville, men akk så forsvarsløse gammelskogen. Men ved et lykketreff tok galskapen slutt og noe ble stående urørt.

Når jeg nå en julidag lusker inn i den helt spesielle, gamle skogen, skapes likevel følelsen av uendelig villmark. I dag finnes knapt slik skog i landet vårt, og derfor virker denne katedralen i Landsmarka i Nome likevel uendelig stor.

I skyggen av slike kjemper blir de fleste ydmyke.

Har du ikke vært i skikkelig gammel skog før (det har du trolig ikke, for det finnes nesten ikke noe igjen i Norge), bør du virkelig ta deg bryet med å gjøre det. Det er en helt spesiell følelse å vite at her går livet sin gang uten at vi mennesker forstyrrer. Når du bare tar deg tid til det, ser du hvor fantastisk flott skogen blir. Her står treslagene om hverandre og like ved den lille granspira står den flere hundre år gamle ospekjempa som det må to mann til for å ta rundt. Høyt oppe i lia, med utsikt over blånene, står en vridd grånende furugadd som et evighetsmonument. I granlia har det åpnet seg lysninger der vær og vind har slitt gamle kjemper overende. Her er det vanskelig å komme seg fram. Men ellers er gammelskogen så enkel å gå i, for her er det ikke plantet i rekker og rader. Dukker du ned i de solvendte, varme liene, overtar lauvskogen for grana. Innimellom står ei kjempeeik og ruver. Noen hule inni, andre fortsatt med barken i behold.

For den som er på jakt etter noe spesielt, er gammelskogen en oase. Det vokser mange sjeldne arter her. En fuktig høstdag er det kanskje aller mest spennende å lete på gamle falne trær - det er stor mulighet for å oppdage såkalt rødlistede sopper - kjuker.

Står du på toppen av lia og skuer utover mot horisonten, er det mulig at du oppdager rovfuglen som flyter på oppdriften høyt over landskapet og speider etter egnet bytte.

PS: I Norge er om lag 1,5 % av barskogen beskyttet gjennom vern. Andelen øker sakte, men for å nå det absolutte minimum på snaut 5 %, trengs et formidabelt temposkifte. Våre naboland Sverige og Finland har allerede vært der en stund.