Imponerende Rjukanfossen

Å se Rjukanfossen har stått på min "to do"-liste i årevis. En konfirmasjonshelg i mai skulle det by seg en mulighet.
Da jeg likevel var i Tovdal på grunn av en konfirmasjon, ble endelig turen til Rjukanfossen enkel å realisere. Jeg startet tidlig en morgen. I løpet av natta var skyene erstattet av blå himmel, men nedfallet fra dem var fortsatt synlig øverst i fjellsidene. Nysnø. Turen gikk fra enden av fylkesveien; Dale. Herfra bar det oppover langs elva i flott, gammel granskog. Suset fra en vårflommende elv var med meg hele veien opp. Vel framme ble jeg sjokkert over hvor fantastisk fossen var. Vårflommen bidro nok til at den framstod så imponerende, men jeg må si at maken til naturfenomen som dette er det lenge siden jeg har sett. Enorme vannmengder dundret ned den 45 meter høye bergkanten, fordelt på to løp. Omkranset av røff villmark. Fantastisk!
Så var det også en opplevelse å gå overfor fossen og se hvordan landskapet skiftet totalt karakter. Fra den buldrende og bråkende fossen og de bratte bergsidene nedenfor, til den stilleflytende elva og slake, vennlige landskapet på oversiden. Jeg bestemte meg på flekken. Hit skal jeg ta med meg telt og pikkpakk og sette av noen dager til å utforske videre. En sjekk på kartet etterpå bekreftet at innenfor fossen finnes store områder med tilnærmet urørt skog. Tre naturreservater sikrer de store områdene også i framtiden.

Rjukanfossen var flomstor og fantastisk.

Bildet klarer ikke beskrive stemningen ved fossen. Lyden mangler...

Overfor fossen er landskap og stemning en helt annen.

Dette er villmark som jeg skal tilbake og utforske!

Dette er Dale, gården som ligger øverst i dalen der fylkesveien slutter.

Tovdalselva er en flott og ikke minst vernet elv. Dette er 1 km nedenfor fossen.

Slik ser en naturlig gammel granskog ut. En fin miks av stående og liggende trær i alle aldre.

Den første snøen

Endelig kom den første snøen på visitt til Sørlandet.

Denne høsten har vært våt og usedvanlig mild. I går fikk jeg endelig kjenne på den første gode følelsen av at vinteren er på vei. Hjemme i Kristiansand var det barmark, men da jeg tok fatt på bakkene mot Ogge i Birkenes kommune fikk jeg meg plutselig en overraskelse. Midtveis i de lange kleivene der vegen snor seg fram, dukket plutselig snø og noen små brøytekanter opp. Snøgrensa gikk på 125 meter sjekket jeg i etterkant. 

Det ble en kort, men trivelig skogstur langs elva og jeg fikk for første gang se min nyoppdagede villmark dekket av lett snødryss.

På nye stier

Ustanselig er jeg på jakt etter små villmarksperler. Skauflekker der menneskenes påvirkning er lite synlig. Jeg fikk et tips av en skautraver fra Birkenes om Øygardsmarka. I dag fikk jeg endelig sjekket om det var hold i ryktene om at dette er en villmarkens dal.

Det var 2 grader og regn i lufta. En passende ramme for et besøk i et skogsområde som skulle ha villmarkspreg. Jeg hadde fått råd om å ta meg inn i området fra vegen mellom Birkeland og Ogge. Fra vest og øverst i dalen. Jeg har kjørt forbi dette stedet utallige ganger for å komme til Ogge-traktene. Men det har aldri falt meg inn at jeg skulle stoppe her og ta meg nedover i draget. Men nå skulle jeg prøve meg. De første metrene ned fra veien var skogen preget av plantet gran fra bare 30-40 år tilbake. Men så dukket en flott, liten elv opp og skogen rundt endret seg til gammel granskog. Videre nedover ble det bare mer og mer spektakulært. Svære, høye berghamre knauset inn fra sidene og gamle trær stod og lå om hverandre. Bekken forsvant etter hvert ned i ura og kom ut igjen fra underverdenen lengre ned. Kampesteiner var det nok av og mose og lav dekket alt av både stein og trestammer på grunn av det fuktige, skyggefulle miljøet.
Turen ble dessverre ikke så lang, siden jeg hadde en annen avtale. Mye av dalen er derfor en hemmelighet for meg. Men den lille smaksprøven jeg fikk, overbeviste meg totalt. Dette er et flott område for den som leter etter litt villmarksfølelse.

Liten sidebekk øverst i Øygardsmarka.

Jeg er usikker på om elva har noe navn, men dette er i alle fall hovedvannføringen i Øygardsmarka.

Villmarkfølelsen kommer her.

Lunsjpause med kaffilars på gang.

Utsikt over dalen fra nordlia.

Gammel furukrok.