Derfor gikk det ikke så mange timene før jeg og mitt turfølge fant ut at det var bedre å søke le for vinden i ei skorte under ei furu og fyre opp bålet. Der ble vi sittende og prate vel og lenge, som villmarkinger flest gjerne gjør når bålet varmer godt.
Helt uventet dukket plutselig en stor siluett opp over furukrona vi satt under. Det var en diger rovfugl som seilte over oss i lav høyde. En kjapp kontrollsjekk med kikkerten levnet ingen tvil - det var en havørn. I flere minutter kunne vi nyte synet av ørna mens den fløyt på vinden og lot blikket sveipe over vika vi nettopp hadde fisket i.
Det er var første gang jeg har fått studert havørna på så kort hold - og det var en majestetisk opplevelse.
