Skaufolk på leit

Våren har vært spesiell i år. Det fikk jeg nok en gang bekreftet når jeg tok med meg kamerater på den årlige, obligatoriske langhelga på tiurleik. Det som tidligere har vært et ideelt tidspunkt å oppsøke leiken på, var i år alt for tidlig. Vi lå ute tre netter uten å se en eneste tiur spille helhjertet. Og røya var ikke i nærheten. Dermed ble det en dimensjon mindre, men du verden, med godt varmt vær og lite vind, ble det en fantastisk langsomtgående nytelse som skaufolk. Og mye god mat.

Føret var så tungt at vi ikke rakk helt fram til leiken første kvelden. Men vi fant en fin barflekk å brette ut soveposene våre på.

På vei opp siste bakken til tiurleiken. Skogen er gammel og flott her inne.

Vilt, vakkert terreng. Typisk for indre deler av Telemark.

Det var usedvanlig løs og tunggått snø.

Vi fant oss en herlig plass i lia der vi fyrte mangt et kaffi- og matbål.

Egg og bacon - en veldig luksus her langt inne på skauen.

Vakkert mønster i furu.

Flott landskap med mye ødemark.

Skjulet på leiken. Enkelt, men det fungerer. 

Legg til bildetekst

Småfolk på leikmyra

Midt i april var vinteren ennå dominerende på orrfuglmyra i Evje. Men min tålmodighet var slutt, så uansett nysnø og minusgrader ble både unger og kamerat lokket ut med lovnader om orrfuglspill, mengder med smågodt og bålfyring. Det virket.

Denne orreleiken hadde jeg ikke besøkt før. Det i kombinasjon med at vi gikk inn i stummende mørke, gjorde at plasseringen av lavvoen ikke ble optimal. Trolig for nær sentrum av leiken,

Det var fin stemning på myra i morgenlyset.

To orrhaner gikk inn for landing bare meter unna lavvoen. De fløy igjen etter 2-3 minutter selv om det ikke kom en lyd fra oss (alle sov unntatt meg).

Ungene studerer sporene etter de to eneste orrhanene som dukket opp denne gangen.

Tydelig spor etter brusing med fjærene.

Kaffe-Lars er alltid med der det skjer.

Bålsjefen har funnet feit tyrived. Svart, tjukk røyk levner ingen tvil.

God stemning rundt bålet.

Som vanlig må både store og små opp i trærne.

 

Lavvoliv...

Opp klokken seks

April er en fin måned å være i naturen. Jeg nyter det på mitt vis med å orke meg opp av senga før de fleste andre har begynt å vurdere det.

Her, midt i tiurleiken, var det flere spor etter elg enn fugl. Her har skogen konge funnet en oversiktlig liggeplass.

Ikke så tydelig på bildet, men slik ser det ut under ei beitefuru. Fullt av tiurmøkk.

Slik nyter jeg livet best.

Dermed får jeg være fullstendig i fred og naturens egne låter får lyde uten sjenerende bakgrunnsstøy som så ofte reduserer naturopplevelsen hvis man ikke er uendelig langt til skogs.
Forrige helg gjorde jeg nettopp det. Stod opp veeldig tidlig. Fortøyde skia på biltaket og kjørte noen få kilometer. Målet var å sjekke ut forholdene på en av heller få tiurleiker her i rimelig nærhet av Kristiansand.
Jeg tok meg fram på perfekt skareføre. Etter om lag en halv time, da jeg nærmet meg leiken, oppdaget jeg den første tiuren. Den satt høyt i et furutre og nappet barnåler. Altså ikke på leiken denne morgenen. Jeg beveget meg videre i retning leiken. Sakte og stille. Jeg hadde ingen planer om å ta meg inn på leiken hvis det var spill. Derfor stoppet jeg veldig ofte og lyttet. Om det var spill, ville jeg høre det på lang nok avstand til at jeg ikke forstyrret fuglene. Men ingen tiur var å høre. Da jeg til slutt var kommet helt inn på leiken, fløy det ut en tiur fra et lite kjerr rett utenfor en av de fine hausene. Det hadde altså vært èn tiur inne på leikområdet, men den spilte ikke denne morgenen. En runde på alle de aktuelle små høydene, avslørte at det foreløpig var lite aktivitet. Det var mer elgtråkk enn tiurtråkk.
Jeg tok meg videre opp i terrenget, fant en lun stein og fyrte opp mitt bål. Etter en time med kaffi, god utsikt og lange tanker, satte jeg kursen hjem igjen. Neste gang jeg besøker denne leiken, drar jeg inn før det mørkner og legger meg til i skjul. Nå går vi mot topptiden i spillet, og da må ikke fuglen forstyrres av nyskjerrige mennesker som meg selv...

Snart slutt på årets fòring

Fòring av småfugl er en viktig og trivelig hobby som jeg legger min sjel i hver vinter. Nå har jeg holdt på siden oktober og ennå er det fullt trøkk. Men snart er det slutt for i år.

Dompap-hannen er trivelig å få på foringsbrettet. selv om den bruker like mye energi på å jage bort andre arter som på å spise selv...

Svartmeisen er fåtallig, men stikker jevnlig innom. Her i sitt rette element. I tillegg liker den fett og nøtter.

Denne helgen var det en flokk på drøyt 30 bokfink rundt foringsplassen min. Bokfinken liker best å plukke nedfallsfrø som har havnet på bakken.

Denne helgen var jeg innom hytta i Hornnes. Det er her jeg får flest fugl på foringen. Mens det hjemme er litt for åpent og dermed for lite beskyttelse, er det mer trygt på hytta. Dermed tør flere arter våge seg fram til godbitene jeg tilbyr. Hovedsaklig går det i solsikkefrø. I år har jeg nok brukt nærmere 70 kg. Men i tillegg forer jeg med jordnøtter og med egenmikset fettblanding bestående av flott matfett, rosiner, solsikkefrø, sesamfrø, jordnøtter og linfrø.
Nå slår mildværet inn for alvor, slik at jeg nå trygt kan la foringen ebbe ut for i år. Men det var sannelig godt med fugl nå. Talte over 30 bokfink på foringsplassen samtidig. I tillegg hadde jeg besøk av blåmeis, kjøttmeis, svartmeis, granmeis, dompap, gråsisik, grønnfink og bjørkefink.

Gjensyn med tiurleiken

Jeg besøkte tiurleiken i dag morges. Her er det lenge siden jeg har vært. Ikke på årevis har jeg satt mine føtter her. På grunn av sørlandsvinteren i år er av den utholdende sorten, er det skiføre overalt i dette området. Men snøen er perfekt til skigåing, så det var greit å komme seg fram til leiken til tross for betydelige motbakker. 

Spor av tiuren rett foran det gamle skjulet jeg har brukt her.

Vel inne på leiken var det lite spor. En og annen rekke av spor som en patruljerende tiur har satt fant jeg, men ellers lite spor.

Fine, gamle elementer i leikområdet.

Her har jeg og mine villmarksvenner tilbrakt mange timer med fyring og skjemt i løpet av flere år. Gode minner.

Et godt liv er i naturen

"Den viktigste arena for et godt liv er naturen"  

Marianne Leisner, Gaia Arkitekter og Majobo.

Barn i naturlige omgivelser. Våre etterkommere trenger mer av dette og mindre av inneromstid!

Spill og pc når ikke opp mot en god, gammeldags og hjemmelagd hoppbakke.

Liv på leiken?

April er kommet, men våren har det ikke. Noen turer til orrfuglens spillplasser nå i påskedagene har avslørt at det foreløpig ikke er stor aktivitet. På leiken hvor jeg ligger noen netter og observerer spillet hver vår, var det ikke mye spor å se denne tidlige morgenen. Sporsnøen har vært god i mange dager, så her har det ikke vært mulig å skjule sine sprell. På vei inn så jeg ingen fugl. På vei hjem - via en litt annen kurs - var det 5 orrhaner som lettet fra sine hvileplasser. Så fugl er det. I følge lokale er det færre enn før. Jeg vet ikke, siden jeg ikke har nok år på baken i dette området. Men kanskje har de rett.

Uansett: jeg kommer tilbake om et par uker, og da tror jeg aktiviteten har tatt seg opp. Gleder meg allerede til å nyte lydene av buldrende og sjoende orrfugl. Et nydelig hint av vår.

En orrhane har gått inn for landing på spillmyra.

Snart på tide å legge på kamuflasjeduken igjen.

Her har orren ligget en stund i dokk etter møkkmengden å dømme. Ikke langt fra spillmyra, dette.

Naturlig kunstverk