På nye stier

Ustanselig er jeg på jakt etter små villmarksperler. Skauflekker der menneskenes påvirkning er lite synlig. Jeg fikk et tips av en skautraver fra Birkenes om Øygardsmarka. I dag fikk jeg endelig sjekket om det var hold i ryktene om at dette er en villmarkens dal.

Det var 2 grader og regn i lufta. En passende ramme for et besøk i et skogsområde som skulle ha villmarkspreg. Jeg hadde fått råd om å ta meg inn i området fra vegen mellom Birkeland og Ogge. Fra vest og øverst i dalen. Jeg har kjørt forbi dette stedet utallige ganger for å komme til Ogge-traktene. Men det har aldri falt meg inn at jeg skulle stoppe her og ta meg nedover i draget. Men nå skulle jeg prøve meg. De første metrene ned fra veien var skogen preget av plantet gran fra bare 30-40 år tilbake. Men så dukket en flott, liten elv opp og skogen rundt endret seg til gammel granskog. Videre nedover ble det bare mer og mer spektakulært. Svære, høye berghamre knauset inn fra sidene og gamle trær stod og lå om hverandre. Bekken forsvant etter hvert ned i ura og kom ut igjen fra underverdenen lengre ned. Kampesteiner var det nok av og mose og lav dekket alt av både stein og trestammer på grunn av det fuktige, skyggefulle miljøet.
Turen ble dessverre ikke så lang, siden jeg hadde en annen avtale. Mye av dalen er derfor en hemmelighet for meg. Men den lille smaksprøven jeg fikk, overbeviste meg totalt. Dette er et flott område for den som leter etter litt villmarksfølelse.

Liten sidebekk øverst i Øygardsmarka.

Jeg er usikker på om elva har noe navn, men dette er i alle fall hovedvannføringen i Øygardsmarka.

Villmarkfølelsen kommer her.

Lunsjpause med kaffilars på gang.

Utsikt over dalen fra nordlia.

Gammel furukrok.