Venn med et tre

Hvem skulle tro det gikk an å bli begeistret for et tre. Men det går altså an. Jeg har mitt favoritt-tre som jeg bare må besøke jevnlig.

Furutrær har alltid fasinert meg. Jeg tror det opprinnelig hang sammen med at skogen ofte åpnet seg der furua dominerte landskapet. De tette gransnarene var mer forbundet med dysterhet og kanskje aller mest spenning for hva som kunne skjule seg bak og under skjørtene til grana. Man mistet liksom oversikten i skogen og følte man ikke hadde full kontroll. Mellom furuleggene, derimot, var det lysåpent og god sikt. Det ga nok trygghet når man ellers som barn og ung følte litt utrygghet i skogen. Men den utryggheten er forlengst borte nå. Likevel elsker jeg fortsatt furua. Det handler mest om formen, tror jeg. Furua stiger raskt og ukomplisert til værs og øverst har den en flott og vid krone. Men så er hver enkelt furu så veldig forskjellig. Og for ikke å snakke om når furua blir gammel. Da viser den seg virkelig fram som skogens mest fantastiske kunstverk. Den spesielle vridningen i treets vekst begynner å komme til syne når barken gradvis slipper veden. Fra da av blir furua bare flottere og flottere jo dødere den blir. Jeg kan ikke tenke meg et flottere kunstverk enn en sølvgrå kjempefuru som kneiser på en kolle. Og så var det levealderen, da. Først kan furua leve i flere hundre år. Så dør den gradvis over flere tiår. Deretter fylles den av tyri og blir stående død i hundre år. Deretter faller den til bakken og blir liggende sikkert i hundre år til. Fantastisk.

I mitt nærområde har jeg etter hvert funnet mange flotte kjempetrær. Imponerende eksemplarer av gran, osp, eik og lind finnes her. Men ingen slår furua jeg helt tilfeldig kom over for tre-fire år siden. Den har allerede stått sikkert i 300-400 år. Og nå når den havner mitt inne i et større reservat, får den nok leve i like mange år før den er helt borte. Det fortjener den, for den er litt av et syn med sin korte høyde men voldsomme bredde. Flotte, kunstneriske greiner av veldige dimensjoner skrur seg ned mot blåbærlyngen. Treet står både bortgjemt og vanskelig tilgjengelig, men likevel er jeg stadig nødt til å ta avstikkeren for å hilse på, som en god venn..