Èn tur - mange følelser

Jeg var ikke klar over at en 3300 meter lang skiløype kunne utløse så mange følelser. Men i dag fikk jeg beviset.

Stolt. Pappa tar meg med på skitur - alene. Ikke med mamma, ikke med søstera.
Mutt. Den første bakken var bratt. Og selvtilliten på fiskebein-gåing er dårlig.
Glad. Skisporene er fine og jevne. Da er festet på skia bra og det går an å gå fort.
Spent. Den første utforbakken var ganske bratt.
Fryd. …men det er morsomt med full fart.
Undring. Flatt terreng er ikke så interessant. Da våkner undringen for alt på utsiden av løypa. Sporene i snøen, for eksempel.
Grue seg. Der kommer enda en bratt oppoverbakke. Vet det ikke går bra med fiskebein.
Fortvilelse. For femte gang sklir skia unna og fiskebein er pyton.
Lei. Rundt neste sving dukker enda en fiskebeinsbakke opp. Snur og går motsatt vei.
Trøstet. Lovnad om premie på toppen og skryt av innsatsen er trøsten som skal til for å snu og gå videre.
Lettelse. En høy topp er nådd, premien er fortært og nedoverbakker venter.
Sint. Fall i en bratt nedoverbakke om mye snø i ansiktet.
Nyskjerrig. Hull og sprekker i fjellet. Hva er der inne.
Årvåkenhet. Hør på de fuglene, pappa, så fint de piper.
Lykke. Ser målet og vet at det snart venter en ny premie.