Jeg har alltid vært glad i å gå på ski. Men på den tiden jeg jaget etter mange treningstimer i treningsdagboka, var det trikkeskinnene jeg holdt meg til. Nå som jaget er opphørt, har jeg blitt veldig glad i å lage mine egne spor.I jula og på nyåret har vi vært velsignet med et nydelig, gammeldags vintervær her i sør. Da fikk jeg benyttet en av godværsdagene til en av mine favorittsysler vinterstid. Jeg tar fram fjellskia med stålkanter og gammeldagse rottefella-bindinger, og legger i vei mot nærmeste heiområde. Der er verken oppkjørte skiløyper eller folk. Det er en helt spesiell følelse å dukke inn i skogen, og merke at stillheten og harmonien omslutter en totalt. Oppmerksomheten flyttes fra fraspark og glid til naturen som kommer mye nærmere innpå. Jeg hører bare knirket fra den slitne bindingen og min egen pust. Det er tilfredsstillende å sette sine egne spor i snøen som nå rekker meg til midt på leggen. Sånn kan jeg gå kilometervis innover og oppover i terrenget uten anstrengelse. Stedet jeg ofte velger, er det aller nærmeste sammenhengende skogområdet - Sandnesheia. Trolig har ikke så mange noe forhold til denne skauen, og det er nettopp fordi den er fri for skiløyper og vesentlige inngrep av noe slag. Men området er like fullt flott å ferdes i. Det kreves litt klyving i bratte lier før bakkene flater ut og skogen lysner. Men så kan man lange ut over myrer og furukledte åsrygger. Noen kanter må forseres enten opp eller ned, men det er bare en morsom avkobling. En ekstra bonus jeg får ved å gå turene utenfor løypenettet, er alle sportegnene. Jeg observerte spor av både elg, rådyr, hare, rev og mår.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar