Vinterkontraster på Sørlandet

Vinteren på Sørlandet er lunefull. Det svinger fra det begredelige til det fantastiske. Sett med øynene til en snøromantiker som meg.

Konstant østavær i to uker ga fantastiske stemninger da jeg besøkte hytta i Hornnes for en uke siden. Trær tungt lastet med snø, og et landskap kledd i hvitt.

Flott stemning på Lieløa, en møteplass for turfolk og hyttefolk på Fjellestad i Hornnes.

På ski i eventyrlandskap.

En uke med vestavær og skogen er ikke til å kjenne igjen. Dette er fra skogen noen steinkast fra der jeg bor i Tveit, Kristiansand.

Den blåmerkede turstien er smeltet fram igjen.

Gammel ferdselsvei fra Solsletta til Egerhei.

Spennede med nylig gåtte isras.

Store isblokker har deiset ned i stien etter de siste dagers mildvær.

Min forkjærlighet for god, gammeldags snøvinter til tross. Værskifter gir variasjoner som jeg setter så stor pris på i den norske naturen.

Her får skogen stå i fred

Jeg er så heldig å ha et stort naturreservat som nærmeste nabo her i Kristiansand. Dette besøker jeg jevnlig.
I dag var jeg igjen på visitt. Ofte lar jeg stiene lede meg gjennom reservatet. Men jeg har lagt merke til at stien blinder meg litt. Jeg går liksom litt på autopilot og får ikke helt nærkontakt med naturen rundt. Derfor må jeg innimellom unngå stien for å få sansene til å være helt spisset. I dag skar jeg ut av stien etter noen hundre meter, tok meg inn til et område jeg har vært før. Det var DET treet som trakk meg. I utgangspunktet bare et furutre. Men det er ikke småtteri til tre. Det har stått her i flere hundre år. Det er gammelt og har en majestetisk posisjon der det står i myrkanten. Litt skjev og noe redusert etter at digre greiner har blitt røsket ut av vinden. Men likefullt lever treet videre i mange tiår ennå. Jeg fikk også satt ut et viltkamera i ei bortgjemt myr der ferske dyretråkk vistes i rimet grass. Det blir spennende å ta turen hit igjen om noen uker, og sjekke minnekortet for blinkskudd.

Trollfurua i Sannesheia. En flere hundre år gammel kjempe.

En flott, gammel furu har lagt seg ned, men det er nok ennå over 50 år til den er borte.

Viltkameraet mitt er plassert i utkanten av ei myr. Ferske dyretråkk gir håp om fangst.

En svipptur innom løypene og dugnadsfolk har gjort en flott jobb med å frakte folk tørrskodd over myra.

Utekontor

Å ha naturen som arbeidsplass er ikke alle forunt. Men i perioder har jeg mulighet til nettopp det.

I høst har jeg grepet sjansen og tatt noen jobber som foregår ute i naturen. For en luksus det har vært. Det er utrolig sunt å komme seg bort fra kontorarbeidet og bytte ut den knusktørre ventilasjonslufta med ekte skog- og fjelluft.
Her er noen glimt fra en seks dagers arbeidsøkt i Fauske, Nordland. I det flotteste høstværet man kan tenke seg. Og hva jobben gikk ut på? Jo, det var å synfare orienteringskart!

Imponerende Rjukanfossen

Å se Rjukanfossen har stått på min "to do"-liste i årevis. En konfirmasjonshelg i mai skulle det by seg en mulighet.
Da jeg likevel var i Tovdal på grunn av en konfirmasjon, ble endelig turen til Rjukanfossen enkel å realisere. Jeg startet tidlig en morgen. I løpet av natta var skyene erstattet av blå himmel, men nedfallet fra dem var fortsatt synlig øverst i fjellsidene. Nysnø. Turen gikk fra enden av fylkesveien; Dale. Herfra bar det oppover langs elva i flott, gammel granskog. Suset fra en vårflommende elv var med meg hele veien opp. Vel framme ble jeg sjokkert over hvor fantastisk fossen var. Vårflommen bidro nok til at den framstod så imponerende, men jeg må si at maken til naturfenomen som dette er det lenge siden jeg har sett. Enorme vannmengder dundret ned den 45 meter høye bergkanten, fordelt på to løp. Omkranset av røff villmark. Fantastisk!
Så var det også en opplevelse å gå overfor fossen og se hvordan landskapet skiftet totalt karakter. Fra den buldrende og bråkende fossen og de bratte bergsidene nedenfor, til den stilleflytende elva og slake, vennlige landskapet på oversiden. Jeg bestemte meg på flekken. Hit skal jeg ta med meg telt og pikkpakk og sette av noen dager til å utforske videre. En sjekk på kartet etterpå bekreftet at innenfor fossen finnes store områder med tilnærmet urørt skog. Tre naturreservater sikrer de store områdene også i framtiden.

Rjukanfossen var flomstor og fantastisk.

Bildet klarer ikke beskrive stemningen ved fossen. Lyden mangler...

Overfor fossen er landskap og stemning en helt annen.

Dette er villmark som jeg skal tilbake og utforske!

Dette er Dale, gården som ligger øverst i dalen der fylkesveien slutter.

Tovdalselva er en flott og ikke minst vernet elv. Dette er 1 km nedenfor fossen.

Slik ser en naturlig gammel granskog ut. En fin miks av stående og liggende trær i alle aldre.

På heimtrakter

Altfor sjelden har jeg vært på hjemlige trakter dette året. Men i pinsa bød det seg endelig en mulighet. Ingenting er da som å snøre skauskoa og sikte seg inn på gamle stier som jeg fòr langs for 15-20 år siden. 

Denne lørdagen fikk jeg med hele familien og det var en varm dag, kanskje den første sommerlige dagen hittil. Derfor var det ikke nødvendig å dra langt. Vi dro ikke lengre enn noen kilometer til skogs. Men vi dro på trivelige trakter. Fra Nedre Stavsjø, Beihølen. Til Tveitstulen. Den flotte setra som helt fram til i dag er godt vedlikeholdt. Her er noen bilder.

Nær Nedre Stavsjø går starter den blåmerka stien som går i retning Tveitstulen, Lundstulen og Vasslausfjell.

Veiåa er en idyllisk liten elv som tidligere ble brukt til tømmerfløting.

Høyreist granskog langs stien.

Pust i bakken.

Eldstemann liker å få trær til å falle.

Bekkeblomen er vanlig langs bekker og elver i området.

Grassbakken fra setra ned til Tveitstultjønn var velholdt.

De to innhusene på setra fungerer som fritidsboliger og er i god stand. Minst tre taksvalereir var aktive i huset til høyre.

I Tveitstultjønna er det fisk. Vi hadde en av dem på kroken, men den ble ikke med opp på land.

På vei hjem igjen. Tveitstulen i bakgrunnen.

Vading over Veiåa var forfriskende kaldt.

Skitur utenfor løypene

I dag lot jeg trikkeskinner være i fred og pusset støvet av fjellskia mine. Ingenting er som å lage sin egen låm i øde heiterreng. Jeg satte kursen for Bjorvannsheia i Birkenes kommune like etter sola hadde stått opp.

Jeg startet ved Steane ved Bjorvann og gikk til Tonesal og dreide vestover inn i Risdalen. Mildvær og sol hadde ikke nådd hit ennå.

Lia til venstre for bekken er fredet. Risdalen naturreservat inneholder mange naturperler. I bekken streifer en bever innom år om annet. Men i vinter har den holdt seg borte.

Jeg fulgte traktorslep opp de verste bakkene. Her hadde det faktisk vært folk på ski for ikke mange dagene siden.

Spor etter rev var det mye av. 

Musespor i store mengder var det.

Jeg trenger hjelp til å tyde disse spora. Ekorn? Mår?

Tyribål med skaukaffi var dagens høydepunkt.

Her er det trolig orrfuglen som har vært kort nedpå. 

Det var fint å gå på ski over Bjorvannsheia. Terrenget består av slake fururabber med noen større myrer. En flott gammel furu står til venstre i bildet.

Dette er nok det eldste eksemplaret på Bjorvannsheia. Se den flotte, vridde stammen.

Foto i mørket

Har du ikke forsøkt å fotografere i månelyset, bør du benytte sjansen nå. De siste dagene har det vært ypperlige forhold for foto i lyset av fullmånen. Det eneste du trenger er lange lukkertider og stativ.

Jeg var ute i går natt og tok disse bildene rundtom i Kristiansand.

Utsikt fra Hamresanden over Tofdalsfjorden til Hånes og Varoddbroa.

Her er det kun månelyset som hjelper fotografen. Lukkertiden på kameraet er rundt 15 sekunder.

Nattbilde over Farvannet i Tveit.

Månelyset gir trolsk stremning i skogen. 

Stjernehimmelen.