Til topps i bygda

I våres har vi i turløypegruppa i Tveit sendt avgårde startskuddet for andre sesong av "Til topps i Tveit". Det har vært morsomt å se responsen etter et middels første år. I år har nemlig interessen formelig eksplodert, og mange er ute og sanker toppkoder. Det er stadig behov for å merke løypene bedre, noe vi gjerne gjør etter innspill fra de som melder tilbake til oss på Facebook etter endt tur. Tidligere denne uka var jeg ute og satte ut skilt på den korte ruta fra Brattvollheia til Skredderhelleren.

Dette skiltet står ved tømmervelta langs veien til Brattvoll Platå. Et fint utgangspunkt for toppturen til Skredderhelleren. Og ikke minst til Mørkestøl.

Flott morgendis over Hestemyr. Dessverre tatt med dårlig mobilkamera.

Nå er det lettere å finne veien til Skredderhelleren.

Kveldstur med malepensel

Majoriteten av skogsturene jeg har for tiden, går med malerpensel i hånd. Turløyper skal merkes før våren kommer for alvor. Litt arbeid er det jo, men aller mest kos. Her nyter jeg skumringen ved et flott (fiske-)vann i Tveit, nemlig Drangsholtvann. Her har velforeningen i området satt opp en flott gapahuk på Falkodden. Alle og enhver kan benytte seg av denne.

Tilrettelegging for allmuen

Personlig setter jeg mest pris på skogsturer langt utenfor både allfarvei og stier. Jo villere, jo bedre. Og jo færre spor etter folk, jo bedre.
Men saken har to sider. Skal vi bevare mest mulig av naturen jeg er så glad i, må flere lære å sette pris på den og da er det en god ide å tilrettelegge for å senke terskelen. Min måte å gjøre dette på er å merke og skilte stier i hjembygda. I disse dager blir det rikelig med timer lagt ned i dugnad for å få ca 2 nye mil med turstier. Fra før har jeg og vi laget 4-5 mil.
Dugnad går som en lek når alt foregår i elementet jeg trives best i; skogen.

Vi er en fin dugnadsgjeng i Tveit ILs turløypegruppe. Her avbildet i vårt nyeste stinett som er under utarbeidelse. Foto: Ø Brennsæter.

Enkel tilrettelegging er min grunntanke. Ingen store inngrep, bare tydelig merking.

Vi rydder gjerne nye stier grundig med ryddesag for å kanalisere ferdselen.

I hvert løypekryss settes skiltene opp sammen med et kartoppslag.

Fram- og tilbakeblikk

På mørke og regnvåte vinterkvelder hender det ikke rent sjeldent at jeg tar meg noen tilbakeblikk i bildeminner fra sommeren som gikk. Så også i kveld. Her er jeg på en av temmelig mange kveldsfisketurer i et lokalt vann. Det får meg til å tenke framover til neste vår. Da skal jeg igjen pusse støvet av lettspinnutstyret og farte mellom de mange trivelige tjønnene og vannene i håp om å overliste mang en ørret.

Sola varmer en kald sørlandsmorgen

Før startskuddet for den sørlandske snøstormen gikk av, hadde vi en flott vinterdag med barfrost her sør. Jeg var tilfeldigvis ikke på jobb den dagen, og kunne ut i naturen og nyte den vindstille og solfulle morgenen i en lun furuskog. Det er en enkel glede, men har du noen gang tatt deg tid til å sitte ned og studere trærne som står i røyk på grunn av at den stadig mer varmende sola gjør frosten om til damp?

Ikke lenge siden, dette

Sørlandsvinteren er ustabil. Det har jeg visst lenge. I år er intet unntak. Det vil si noe har vært stabilt i vinter.

Nedbør. 

Mye nedbør. Hele tiden.

Bildet nedenfor er tatt 10. januar. Dette er dagen da jeg sist så sola. Det er nå 1 måned siden...

Men ustabilt har det likevel vært. Bare noen dager etter bildet er tatt, begynte det å snø. Det snødde og blåste hardt i 2 uker. Snødybden oversteg 1 meter, opp mot halvannen meter i skogen overfor meg. 

Så har det slått om. Nå har det regnet hver dag i en uke. 

Sørlandsvinter...

Kroker skulle krøkes

Nylig var jeg med som leder for en speidergruppe på tur. Vi hadde ønske om å utfordre 5. og 6. klassingene på å kunne overnatte i koie eller bare i telt midtvinters. Vi dro til Hornnes, i et område som ligger om lag 500 meter over havet og som hadde stabilt vintervær i slutten av januar. Turen inn til koia var ikke lang. Kanskje bare 2 kilometer. Men oppholdet skulle by på noen utfordringer siden det var seks-sju minusgrader kombinert med litt sur vind. Slett ikke krevende, men utfordring for ganske uerfarne speidere var det likevel. Det er moro å kunne lære bort litt av sine kunnskaper om friluftsliv til unger i den alderen. Det fikk jeg rikelig mulighet til. Alt fra det å holde seg tørr og varm, til å lage mat på bål og brennere, og til det å gå på ski og å sove i kalde omgivelser. Overraskende, men veldig positivt var det at fire av speiderne ønsket å sove under tarpen jeg, uten spesielle forhåpninger om at den ville bli brukt, hadde tatt med meg.

Disse fire, men også resten av gjengen, er på vei til å krøkes til gode (speider-)kroker.

Selv fikk jeg min lille avkobling og friluftstilfredsstillelse ved å legge meg i telt noen titalls meter unna koia. Min sikkert 15-20 år gamle vinterpose er ikke like god som før, så noe hutring ble det gjennom natta. Men du verden så nydelig det er å ligge ute vinterstid.

Det var røft vær, med både vind og kraftig snøbyger. Men speiderne var ved godt mot.

I denne gamle høyløa, nå omgjort til møteplass på heia, overnattet speiderne.

Unntaket var de mest spenningssøkende fire staute guttene (som i løpet av natten ble tre) som ville overnatte under denne tarpen. Tøft gjort!

Jeg gravde min egen teltgrav noen titalls meter unna løa.

Vintersovepose og reinskinn er alt som skal til for en trivelig teltopplevelse vinterstid.