Var det Høgevarde?

I oktober gikk gutte(gubbe-)turen til Noresund. Målet var å besøke turisthytta på Høgevarde, ca 1400 meter over havet. Det gikk da også etter planen. Vi startet turen fra Djupsjøen, 770 moh., gikk de drøye 6 kilometrene opp. Været var grått. Over tregrensa kom det lave skydekket veldig tett på. Og snøen som falt i går var også stadig mer merkbar. Hytta så vi først da vi var på et kort steinkast avstand. Sikringshytta hørte jeg bare om etterpå. Den stod visst like nedenfor. Utsikt andre retninger var det heller ikke. Så fordelen med dette, er at jeg jo må besøke stedet en gang til.
Og hytta? Den var ny, fin, annerledes. Men strengt tatt er jeg enda mer glad i de gode, gamle hyttene i tradisjonell byggestil. Trives liksom bedre bak rutesprosser i vinduene, lavt tak og Jøtul 602...

Høgevarde turisthytte, 1400 meter over havet. Og godt inni skydekket..

Den kalde, fine tida er her.

En pust i bakken før siste bakken til hytta skal unnagjøres.

Tøft å være granplante her i traktene..

Vannmengder

Sørlandet har vært vått i høst. I Kristiansand, langs Topdalselva, gjorde flommen stor skade da det stod på som værst i starten av oktober. Dette er bilder fra dagen før flomtoppen ble nådd.

Her stuper elva ut i Boenfossen.

Riksveien var ikke farbar i retning Birkeland. Vannstanden økte ytterligere dagen etter dette bildet ble tatt til godt over autovernet.

Store mengder vann gjorde mye skade i fabrikkområdet ved Boen.

Store mengder vånd ble drevet til tørt land og var lite sky.

Friluftsliv og dugnad

Min egen avhengighet av naturen har etter hvert ført til at jeg har engasjert meg sterkt i å forsøke å senke terskelen for folk flest til å komme seg ut i friluft. Mest bruker jeg tiden på å lage og vedlikeholde turløyper lokalt i Tveit, Kristiansand. Trolig legger jeg ned 2-300 timer dugnad på dette hvert år. Bare i dag har jeg vært to turen til skogs for å fikse på løypene. Først en morgentur og så en tur mens mørket senket seg. Begge turene ble gjennomført for å montere en ny og flott type skiltveivisere som hjelper for å finne fram.

Spennende jakt på gamle boplasser

Det eikekledte skogslandskapet i grenseland mellom Kristiansand og Lillesand kommuner, nærmere bestemt mellom Drangsholt og Vallesverd, skjuler mange skatter som er i ferd med å bli hemmeligheter. Fram til for 50-100 år siden var det her mange små bruk og husmannsplasser for de som ikke stod høyest på rangstigen. Det var langt til byen og det var langt til de viktige vannveiene og kysten. Det var begrenset med innmark og mye slit måtte til for å holde seg i live. Besøker man området nå, er det bare nedraste hus og steinmurer tilbake. Skogen er i ferd med å skjule sporene etter livet her langt inne på skogen. Er man interessert i kulturhistorie og natur, er dette virkelig et interessant område å besøke. Det er en skattejakt, for har man øynene med seg, kan man oppdage mange spor fra fordums tid.

Forfallet er stort og skogen tar over plassen Sjømyr, hvor det på første halvdel av 1900-tallet var både folk og husdyr.

Her ses en flott, steinsatt hestevei som fører opp til ryggen hvor husene på Sjømyr lå. 

Her krysser hesteveien en større bekk. Spennende å lete frem slike spor etter de gamle ferdselsveiene.

En unaturlig formasjon fanget min oppmerksomhet. Det viser seg å være et skjerp som ble driftet helt tilbake på slutten av 1800-tallet. Hvilket mineral man jaktet på her, har jeg foreløpig ikke funnet ut av.

Skøyter og luftgevær

Hva skal til for å få med stadig mer innevennlige barn ut i naturen? Tja, jeg har ikke alltid løsningen på den gåten. Men med et nyanskaffet luftgevær, pølser i sekken og skøyter i handa, var i alle fall saken enkel denne romjulsdagen. 

I vannkanten ved Langtjennane fant vi bålplassen vår. Her er den trivelige blåtimen ankommet. 

Isen var perfekt både til rusletur og skøyter.

Nydelig stemning i skumringen. Det er stille i skogen, bare knitringen fra granbålet og drønn fra isen bryter stillheten.

Ved en tilfeldighet oppdaget jeg denne beverhytta. Den har nok ikke vært i bruk på minst 10-15 år.

Skøyting på islagt vann er en flott aktivitet som barna setter stor pris på.

Hvorfor ikke ta med seg luftgeværet på tur og avholde familiemesterskap på 10 meter? Det slo an hos oss!

Blåtime og skøyteis

Vel hjemme i min barndoms skog var det fint å bruke lille-julaften til å hente juletre på rot og å ta ungene med på skøytetur på ei islagt lita tjønn. Sol, litt snø, 4 minus og vindstille. Fin dag, det.

Skogslandskap til å hvile øynene på

 En tidlig fredagsmorgen brant sola godt allerede da jeg stod opp. Temperaturen var sommerlig, ja mer enn sjølve sommeren har kunnet varte opp med. Jeg kjente dragningen til villmarka og fant fram sekk og lunket opp en klunk kaffi. Bilen ble styrt i retning Bjorvann - oppkalt etter beveren - som også den dag i dag lever i hytta si i vannkanten. Men det er på andre sida av vannet. I dag satte jeg fra meg bilen ved den flotte røde gården, gikk langs skauvegen til jeg så veggen. Jeg har sett den mange ganger, og tenkt at én gang skal jeg se den ovenfra. I dag var dagen. Jeg tuslet innover stien, dro straks over den vesle elva og lette meg fram langs den stadig mer overgrodde driftsvegen. Overgrodd fordi naturen er i ferd med å ta den tilbake. Jeg er nemlig innenfor ei grønn linje på kartet. Skauen er vernet her. Det er en fin ting. Alt blir så mye mer naturlig da. Perfekt naturlig er det ikke her. Stubber etter hogde trær og til og med noen traktorspor er fortsatt synlige. Men det drar seg til. Et tre detter overende her, et annet knekker og deiser i bakken der. Stadig mer naturlig.
Jeg svetter meg opp kleivene. Så kommer myra - jeg har vært her noen ganger før - men denne gangen svinger jeg til høyre. Vekk fra gamlevegen. Jeg har et blikk på kartet, og sørger for å holde retningen mot toppen som skal komme om ikke mange minuttene. Så begynner jeg å merke at veggen nærmer seg. Toppen av veggen. Jeg ser bare et par rader med trær før terrenget stuper og blir borte.

Plutselig skjerper jeg sansene. Jeg hørte lyden av en bevegelse. Ser forsiktig til venstre og får øye på en hare. Jeg ser baken på den der den hurtig hopper vekk fra meg. Ikke lenge etterpå blir jeg igjen var noe. Denne gangen flaksing. Fra noe stort som jeg ikke rakk å få øynene på. Men så låter det igjen. Denne gangen ser jeg at det er orrhanen som kaster seg ut fra et tre. Flott å se!

Etter å ha kravlet ned og opp av to drag som kom på tvers, kravlet under enda et par grankjemper som har tapt for vind og alder, står jeg der. Ved siden av ei furu og kikker ned på veggen. Og utover. Flotte skogsvidder, Bjorvann der nede, myra, taket på den flotte gården. Jeg setter meg i røsslyngen, attmed furuleggen. Leiter fram kaffikoppen og heller i fra termosen. Drikker. Ser. Lytter. For en fin dag!