Her får skogen stå i fred

Jeg er så heldig å ha et stort naturreservat som nærmeste nabo her i Kristiansand. Dette besøker jeg jevnlig.
I dag var jeg igjen på visitt. Ofte lar jeg stiene lede meg gjennom reservatet. Men jeg har lagt merke til at stien blinder meg litt. Jeg går liksom litt på autopilot og får ikke helt nærkontakt med naturen rundt. Derfor må jeg innimellom unngå stien for å få sansene til å være helt spisset. I dag skar jeg ut av stien etter noen hundre meter, tok meg inn til et område jeg har vært før. Det var DET treet som trakk meg. I utgangspunktet bare et furutre. Men det er ikke småtteri til tre. Det har stått her i flere hundre år. Det er gammelt og har en majestetisk posisjon der det står i myrkanten. Litt skjev og noe redusert etter at digre greiner har blitt røsket ut av vinden. Men likefullt lever treet videre i mange tiår ennå. Jeg fikk også satt ut et viltkamera i ei bortgjemt myr der ferske dyretråkk vistes i rimet grass. Det blir spennende å ta turen hit igjen om noen uker, og sjekke minnekortet for blinkskudd.

Trollfurua i Sannesheia. En flere hundre år gammel kjempe.

En flott, gammel furu har lagt seg ned, men det er nok ennå over 50 år til den er borte.

Viltkameraet mitt er plassert i utkanten av ei myr. Ferske dyretråkk gir håp om fangst.

En svipptur innom løypene og dugnadsfolk har gjort en flott jobb med å frakte folk tørrskodd over myra.

Utekontor

Å ha naturen som arbeidsplass er ikke alle forunt. Men i perioder har jeg mulighet til nettopp det.

I høst har jeg grepet sjansen og tatt noen jobber som foregår ute i naturen. For en luksus det har vært. Det er utrolig sunt å komme seg bort fra kontorarbeidet og bytte ut den knusktørre ventilasjonslufta med ekte skog- og fjelluft.
Her er noen glimt fra en seks dagers arbeidsøkt i Fauske, Nordland. I det flotteste høstværet man kan tenke seg. Og hva jobben gikk ut på? Jo, det var å synfare orienteringskart!

Imponerende Rjukanfossen

Å se Rjukanfossen har stått på min "to do"-liste i årevis. En konfirmasjonshelg i mai skulle det by seg en mulighet.
Da jeg likevel var i Tovdal på grunn av en konfirmasjon, ble endelig turen til Rjukanfossen enkel å realisere. Jeg startet tidlig en morgen. I løpet av natta var skyene erstattet av blå himmel, men nedfallet fra dem var fortsatt synlig øverst i fjellsidene. Nysnø. Turen gikk fra enden av fylkesveien; Dale. Herfra bar det oppover langs elva i flott, gammel granskog. Suset fra en vårflommende elv var med meg hele veien opp. Vel framme ble jeg sjokkert over hvor fantastisk fossen var. Vårflommen bidro nok til at den framstod så imponerende, men jeg må si at maken til naturfenomen som dette er det lenge siden jeg har sett. Enorme vannmengder dundret ned den 45 meter høye bergkanten, fordelt på to løp. Omkranset av røff villmark. Fantastisk!
Så var det også en opplevelse å gå overfor fossen og se hvordan landskapet skiftet totalt karakter. Fra den buldrende og bråkende fossen og de bratte bergsidene nedenfor, til den stilleflytende elva og slake, vennlige landskapet på oversiden. Jeg bestemte meg på flekken. Hit skal jeg ta med meg telt og pikkpakk og sette av noen dager til å utforske videre. En sjekk på kartet etterpå bekreftet at innenfor fossen finnes store områder med tilnærmet urørt skog. Tre naturreservater sikrer de store områdene også i framtiden.

Rjukanfossen var flomstor og fantastisk.

Bildet klarer ikke beskrive stemningen ved fossen. Lyden mangler...

Overfor fossen er landskap og stemning en helt annen.

Dette er villmark som jeg skal tilbake og utforske!

Dette er Dale, gården som ligger øverst i dalen der fylkesveien slutter.

Tovdalselva er en flott og ikke minst vernet elv. Dette er 1 km nedenfor fossen.

Slik ser en naturlig gammel granskog ut. En fin miks av stående og liggende trær i alle aldre.

På heimtrakter

Altfor sjelden har jeg vært på hjemlige trakter dette året. Men i pinsa bød det seg endelig en mulighet. Ingenting er da som å snøre skauskoa og sikte seg inn på gamle stier som jeg fòr langs for 15-20 år siden. 

Denne lørdagen fikk jeg med hele familien og det var en varm dag, kanskje den første sommerlige dagen hittil. Derfor var det ikke nødvendig å dra langt. Vi dro ikke lengre enn noen kilometer til skogs. Men vi dro på trivelige trakter. Fra Nedre Stavsjø, Beihølen. Til Tveitstulen. Den flotte setra som helt fram til i dag er godt vedlikeholdt. Her er noen bilder.

Nær Nedre Stavsjø går starter den blåmerka stien som går i retning Tveitstulen, Lundstulen og Vasslausfjell.

Veiåa er en idyllisk liten elv som tidligere ble brukt til tømmerfløting.

Høyreist granskog langs stien.

Pust i bakken.

Eldstemann liker å få trær til å falle.

Bekkeblomen er vanlig langs bekker og elver i området.

Grassbakken fra setra ned til Tveitstultjønn var velholdt.

De to innhusene på setra fungerer som fritidsboliger og er i god stand. Minst tre taksvalereir var aktive i huset til høyre.

I Tveitstultjønna er det fisk. Vi hadde en av dem på kroken, men den ble ikke med opp på land.

På vei hjem igjen. Tveitstulen i bakgrunnen.

Vading over Veiåa var forfriskende kaldt.

Skitur utenfor løypene

I dag lot jeg trikkeskinner være i fred og pusset støvet av fjellskia mine. Ingenting er som å lage sin egen låm i øde heiterreng. Jeg satte kursen for Bjorvannsheia i Birkenes kommune like etter sola hadde stått opp.

Jeg startet ved Steane ved Bjorvann og gikk til Tonesal og dreide vestover inn i Risdalen. Mildvær og sol hadde ikke nådd hit ennå.

Lia til venstre for bekken er fredet. Risdalen naturreservat inneholder mange naturperler. I bekken streifer en bever innom år om annet. Men i vinter har den holdt seg borte.

Jeg fulgte traktorslep opp de verste bakkene. Her hadde det faktisk vært folk på ski for ikke mange dagene siden.

Spor etter rev var det mye av. 

Musespor i store mengder var det.

Jeg trenger hjelp til å tyde disse spora. Ekorn? Mår?

Tyribål med skaukaffi var dagens høydepunkt.

Her er det trolig orrfuglen som har vært kort nedpå. 

Det var fint å gå på ski over Bjorvannsheia. Terrenget består av slake fururabber med noen større myrer. En flott gammel furu står til venstre i bildet.

Dette er nok det eldste eksemplaret på Bjorvannsheia. Se den flotte, vridde stammen.

Foto i mørket

Har du ikke forsøkt å fotografere i månelyset, bør du benytte sjansen nå. De siste dagene har det vært ypperlige forhold for foto i lyset av fullmånen. Det eneste du trenger er lange lukkertider og stativ.

Jeg var ute i går natt og tok disse bildene rundtom i Kristiansand.

Utsikt fra Hamresanden over Tofdalsfjorden til Hånes og Varoddbroa.

Her er det kun månelyset som hjelper fotografen. Lukkertiden på kameraet er rundt 15 sekunder.

Nattbilde over Farvannet i Tveit.

Månelyset gir trolsk stremning i skogen. 

Stjernehimmelen.

Natt i naturen

Bålet er naturlig midtpunkt i vinternatta.

Et av mottoene som går igjen i forbindelse med kampanjen "Friluftslivets År 2015" er "Natt i naturen". Den norske befolkning blir oppfordret til å overnatte ute i friluft. Selv skal jeg innrømme at jeg kom på den tanken tidlig i høst. Hva skal jeg finne på i Friluftslivets år? Jeg har i utgangspunktet ingen behov for å markere. Men jeg har behov for å inspirere og motivere meg selv til å ligge ute mer enn jeg har gjort de siste åra. En ting er friluftsliv og dagsturer, men det gir en helt annen følelse å være over natta. Da får jeg roen over meg og det gir igjen en bedre naturopplevelse. Uansett - det endte med at jeg sa til meg selv at i 2015 skal jeg overnatte ute minst en gang per måned. Helst med ungene på slep. De begynner å bli så store at de skal slippe å tvinges. Men jeg kjenner dem såpass at når vi først er kommet over dørterskelen, så liker de det også godt.
Første etappe er unnagjort. Den var enkel, må sies. Ikke det at overnatting ute i januar er enkelt. Men som speiderleder klarte jeg og noen andre ledere å få stelt i stand et arrangement i anledning åpningen av Friluftslivets år. Kort sagt rigget vi en uteleir i Tveit-bygda vår og inviterte bygdefolket til å bli med på ei natt i naturen. Det slo til. Vi var 20 stykker som lå ute. Enten i lavvo, gapahuk eller under selveste stjernehimmelen. Minus fem grader på morran gikk greit for de fleste.
Første etappe unnagjort. Nå ser jeg fram til februarnatta!

Speidergruppas storlavvo huset de aller fleste.

Kort avstand til veg gjorde seg utslag i enkelte luksusartikler som bord og benker.

Baking av brød på plate eller stein er et godt alternativ til pølsene...

Sørlandet og skiføre

Mange forbinder Sørlandet med ustabilt vintervær og mye regn. Det var også mitt inntrykk før jeg kom med flyttelasset til Vennesla og deretter Kristiansand i 2002. Jeg hadde derfor forberedt meg på redusert bruk av ski da jeg forlot Bø i Telemark. Men der tok jeg faktisk feil. Mens det i Telemark og forsåvidt også andre steder med mer stabile vintre, ble kjørt opp skiløyper sånn etter hvert, var det en svært høy marsjberedskap på preppemaskinene i Kristiansandsregionen. Her kjøres det umiddelbart etter snøfall. Og ikke minst: man hadde tatt konsekvensen av ustabile vintre, slik at grunnarbeidet var utført med tanke på å kunne klare seg med lite snø. Dermed har jeg fått en mengde flotte skiturer etter flyttingen til Sørlandet for 12 år siden. En av favorittplassene som ligger nær Krisitansand, er Nasbørunden og Moseidrunden i Vennesla. En meget god skiføretjeneste hos Midt-Agder friluftsråd røpte at løypene her var kjørt opp, og jeg kunne være trygg på gode løyper. Da jeg kom opp i grålysningen kunne jeg se løypemaskinen var i terrenget, kanskje med en halvtimes forsprang. Det ble en flott tur innover. Gradestokken viste 10 kalde, og trærne var pyntet med et tjukt lag med snø. I starten hadde jeg flott blåstemning, mens mot toppen av Nasbø kom sola og lagde en herlig stemning. Det ble en nydelig skitur. Måtte det bli flere slike muligheter i vinter!

Friluftsliv i 2015

2015 er "Friluftslivets år". I forbindelse med den offisielle åpningen den 13. januar oppfordres befolkningen til en natt i naturen. Se Friluftslivets år . Selv har jeg funnet en måte å motivere meg selv til å drive mer friluftsliv i 2015. Jeg skal overnatte ute minst èn natt i hver måned. Jeg starter med å delta på vårt lokale arrangement førstkommende helg. Jeg har selv vært med å planlegge dette og det skal bli spennende å se hvor mange som tar utfordringen.

Naturlivet er fantastisk. Spesielt hvis man tar seg tid til overnatting og matlagning ute. Bildet er tatt etter en tiurleik i 2013.

Vårens høydepunkt er å overnatte på orrfuglmyra og få med seg spillende fugl. Ungene trives i huk og sovepose!