To turer på en dag - del 1

Fredag denne uken fikk jeg muligheten til å komme meg ut på turer i lokalmiljøet både på formiddag og ettermiddag. Motivasjonen er det ikke noe å si på, så jeg satte meg i bilen alt før 08 på morgenen. Målet for kjøreturen var Rugsland i Birkenes. Her ved det store sandtaket skulle det starte ei ny løype som går til Havsåsen. Et sted i nærområdet jeg ikke har vært før.

Klar for tur. Her ved Rugsland starter merkingen.

De første minuttene av turen går i middels gammel og fin granskog.

Deler av stien til Havsåsen bærer preg av å ha vært brukt lenge. Her er det hulveispreg på stien.

Denne steinsettingen ser også gammel ut.

Kulturorienteringspost ved disse eksemplarene av den sjeldne barlinda.

Gammel, flott granskog.

Så, etter jevn stigning fra start, dukker toppen på Havsåsen opp, 234 moh.

Ut mot kanten av terrenget har denne flotte rasteplassen blitt til. Utmerket utsikt over bygda.

Det er høst og båltid. Skaukaffien smakte fortreffelig også på denne turen.

Villmarkens dal

Med jevne mellomrom må jeg oppsøke Risdalen i Birkenes. I og omkring dette vernede området får jeg nemlig villmarksfølelsen.

Den siste uken var jeg innom her igjen. Jeg gikk inn fra Bjorvann i Tveit, fant meg en fin rute for å komme raskest mulig inn i de virkelig fine områdene. Her valset jeg rundt og studerte gamle trær i alle former og nedbrytningsstadier, den sjeldne barlinda, en god mengde med kjuker, sporgtegn og lyder av spetter. Det  er virkelig flott her inne. Mye gammel skog i et røft og kantete terreng som er spennende å gå i.

Utsikten fra rasteplassen min i Risdalen er upåklagelig. Her får jeg følelsen av villmark.

Det flotte høstværet innbød til en lang kaffipause, og den ble gjennomført på min etterhvert så faste plass langt vest i området, på en markert høyde som gir meg flott utsikt over skogstraktene omkring.

Eikekjuke, en av mange kjukearter som finnes i Risdalen.

Det er ikke mange spor etter mennesker i Risdalen, men her er det spor etter en gammel ferdselsvei.

Pors i motsol.

Klokkelyng i myra.

Slik skal det se ut i en naturlig skog - en betydelig andel trær som er gått i bakken.

Givende dugnadsarbeid

Tveitevannshuken har fått seg en oppgradering.

 Dagens innsats for fellesskapet var noen timer med vedlikehold av Tveitevannshuken. Det er en gapahuk som ble bygget for noen få år siden, i regi av undertegnede m.fl. gjennom den lokale velforeningen. Huken ligger lett tilgjengelig med grusvei nesten helt inn, men likevel hersker stillheten her inne i den ganske avsidesliggende dalen.
I kveld var det på tide å få tettet resten av veggene med kledningsbord, fjerne grantreet som var havnet på taket, rettet opp skjevheten i huken og til slutt malt et strøk på de nye veggbordene. I tillegg ble en infoplakat satt opp.
Før jeg gikk hjem følte jeg for å ta en god kafferast og nyte stillheten og den fine utsikten over Tveitevann. Bare de mange vakringene etter småørreten brøt det blikkstille vannspeilet denne flotte septemberkvelden.

Nydelig stemning ved Tveitevann i kveld. 

Ogge - en padleperle

Midt i juni fikk jeg og ungene endelig testet ut padling på Ogge. Vannet som ligger i Birkenes og Iveland kommuner er markedsført som et padleeldorado. Jeg må si meg enig.

Typisk nok er det de nærmeste attraksjonene som ofte tar lengst tid før man tester ut. Slik var det også med meg når det gjaldt Ogge. Vannet ligger bare en halvtime unna mitt bosted. Likevel har jeg aldri hatt en ordentlig padletur her. Men midtveis i juni var det endelig tur for en overnattingstur her. På en skikkelig godværslørdag dro vi tre friluftsfamilier av sted med Vatnestrøm og Ogge gjesteheim som mål. Kanoen var godt forspent på biltaket, og ved gjesteheimen kunne vi enkelt få sjøsatt doningen vår. For øvrig trenger man ikke kano, det er utallige kanoer til leie ved gjesteheimen. Med to padlevillige barn, ble det en fin tur ut til en av de offentlig tilrettelagte rasteplassene på en av de større øyene i Ogge. Her koste både voksne og barn seg med bading, leking og avslapping. Et godt vinddrag var redningen som sparte oss for den vanligvis svært plagsomme knotten.

På vei ut fra Ogge gjesteheim.

Det var god plass til teltene våre på denne rasteplassen på Hestøya.

I juni var ikke badetemperaturen helt grei, men ungene lot seg ikke affisere.

Fnising i teltet.

Jentungen slo seg ganske kraftig og fikk senere en skikkelig blodutredning. Men her smiles det tappert, for fatle er jo stas.

Morgenstemning. Klokka er 05.22.

På vei hjem igjen. Her krysses Sørlandsbanen.

Endelig på ørretjakt igjen

Den første dedikerte fisketuren på lenge skulle vise seg å bli suksess. 
Været er for tiden strålende flott her på Sørlandet. Slik var det også i dag da jeg i 8-tiden satte kursen nordover fra Kristiansand for å prøve ut fisket innenfor Birkenes sine grenser. Bortsett fra en obligatorisk stopp på nærbutikken for litt sikringskost, gikk det unna oppover dalen. Tåka lå tjukk, men jeg hadde planer om å komme meg opp i høyden. Og rett før jeg tok til på de siste motbakkene skar jeg opp av tåkelaget. Det var kjølig i lufta og rennende fuktig i gresset. Jeg ruslet innover heia, delvis i grass og lyng, delvis over flotte svaberg. Etter en snau halvtime var jeg framme ved det ene av de to vanna jeg tenkte å prøve meg i. Jeg la umiddelbart merke til et vak midt ute på vannet. Lovende. Sammen med stadig synkende vanntemperatur skulle det borge for noe godt. Det som ikke var så gunstig var vindstilla. Mine sluker og spinnere ville nok skremme litt hver gang de plasket inn for landing.. Men det var bare å fokusere på det positive.
Det ble spinneren, en gullfarget Vibrax, som ble foretrukket i dag. Jeg startet langs grunnene på solsiden av tjønna. Uten hell. Av en eller annen grunn hadde jeg mest troa på de skyggefulle breddene på andre siden. Etter en stund stod jeg på nettopp den siden og plutselig var jeg i bunnen. Trodde jeg. Men det var ikke bunnen, det var fast fisk. Merkelig hogg, men jeg må ha stått litt i egne tanker, så det er ikke sikkert sena var helt stram heller. Uansett klarte jeg å få strammet sena i tide og etter litt kjemping ga fisken seg og jeg fikk den opp i myrkanten. Vekta var lagt hjemme, så jeg anslo ørreten å være ca halvkiloen. Moro! Det ble ikke flere denne dagen, men ett stykk feit ørret er mer enn nok for meg.

På vei til fiskevannet.

Myrene har begynt å få fine høstfarger. Her er det rome som dominerer.

Blikkstille vann.

Der satt den! En nydelig, feit ørret på rundt halvkiloen gikk på spinneren min. Ørreten fikk svømme videre etterpå.

Fint ved fiskevannet i dag.

Ikke nødvendig med mange bekker små for å gjøre stor å

Denne helgen har vært våt. Veldig våt. Jeg har ikke måleutstyr, så gikk derfor ut i turterrenget nær vår hytte i Hornnes for å se resultatet i praksis.

Kryssing av den første myra ga tydelig svar på at terrenget var mer enn mettet av regnvann.

Denne brua var ikke mulig å komme ut til på grunn av store vannmengder.

Mye vann, men trivelig stemning langs bekken er det likevel.

Den lille sorte stripa i midten er normalløpet til bekken. Nå var bredden mangedoblet.

Bruene i skiløypene våre må tåle tøffe påkjenninger. Her renner like mye vann over som under brua. Men den holdt.

Pust i bakken

Løyperydding med ryddesag er en støyende aktivitet. Da er det godt å sette seg ned og nyte nistepakke og kaffe og skue utover et blikkstille vann. Bildet er tatt på Falkodden ved Drangsholtvann denne uken.

Flott kveld på skauen

Kvelden i kveld var viet dugnad i turløypene som vi i Tveits turløypepgruppe holder i hevd. På grunn av en støyende ryddesag jeg hadde hengende rundt livet,  forventet jeg ikke all verdens naturopplevelse. Men da vi etter drøyt to timer innvilget oss ei kaffipause under ei flott gammal furu, fikk jeg jammen godfølelsen likevel. For maken til flott kveld. Månen stod flott på den knallblå kveldshimmelen. Ikke et vindpust å høre og temperaturen var god. To-tre kopper kaffi og noen minutter på ryggen i lyngen gjorde kvelden perfekt.

Høstens første bål

Det ustabile været har ført noe godt med seg. Faren for brann i skogen er nesten lik null. Selv er jeg veldig forsiktig med hvor og når jeg tenner opp bål og har derfor klart meg uten helt siden våren. Men nå var det på tide å kjenne den gode bållukta rive i neseborene igjen. 

Jeg farter for tiden rundt på og langs bredden av Kristiansands mange innsjøer og vann for å se etter aktive beverhytter. Nylig tok jeg turen til Vesvann i Tveit. Her er det lett å komme til med kano, siden det går bilvei helt fram til vannkanten. Jeg sjøsatte kanoen min og padlet innover det langstrakte vannet. Været var utrygt, men god temperatur og ingen vind. Etter kanoen lot jeg fiskesnøret strekke seg ut med en lillauren i enden.

Det var fine forhold på Vesvann. Blikk stille og flott stemning.

Vesvann er et fint padlevann og her ser du en av de idylliske partiene.

Rundt disse småholmene skulle det vært mulig å få fisk, men det ble ingen fangst denne gang. Sånn går det ofte når fiske ikke har første prioritet på turen.

Bever var nemlig hovedmotiv for turen. Det var ingen aktiv bever i Vesvann, men her fant jeg en gammel og overgrodd hytte ved bekken som renner ned fra Langsvann. Til høyre for hytta, i vannet, kan du se en fersk beverkappet eikegrein med grønne blader. Et bevis på at her har vært bever. Men trolig har den bare vært på gjestevisitt fra et nabovann.

Jeg har lagt til ved en av øyene i Vesvann og har klart å redde meg unna dagens kraftigste regnskur.

Regnet har roet seg og jeg fyrer høstens første kaffibål. For en nytelse for en skaumann som meg!