Utsikt mot noe bedre...

For folk flest er ikke hverdagen den samme som tidligere. Ikke for meg heller. Frykt og uro stikker innom tankene oftere enn før. 

Heldigvis gir naturen meg fortsatt den nødvendige avkoblingen. Jeg setter meg oftere enn før ned ved foten av en staut og trygg furu. Lener hodet bakover mot stammen og ser ut over et skoghav, en horisont, et havglimt og kanskje et glinsende vann. Utsikten gir meg innsikt. Om at snart kommer bedre tider. Forhåpentligvis.

Nærturer viktigere enn noen gang

Nærturer - altså turer som krever lite av både forberedelser og reisetid - det har jeg alltid prioritert høyt. I disse tider er det blitt enda mer aktuelt. Her er en tur fra forrige uke. Målet var å lete etter tiurleik.

Jeg liker å starte turen tidlig. Skogen har annet lys og andre lyder da.

Jeg måtte innom den gamle furukjempa. Som måtte gi tapt for alder og vind for et par år siden.

Gammel furuskog og åpne myrer ca 150 moh.

Veldig få spor av tiuren som jeg var på jakt etter. Dette var eneste fangsten min denne morgenen.

Det er noen lommer av eldre skog i nærområdet mitt. Her er et lite holt med gammel granskog.

Og til slutt: kaffipausa - den er obligatorisk! Enten med bål, men nå stadig oftere på primus

Sørlandet i vinterdrakt

Sørlandsvinteren viser seg fra sin aller beste side for tiden. All snøen har selvsagt sørget for store ulemper også, med strømstans og en del skade på skogen. Men du verden, det er litt av en nytelse for øye og sjel å bevege seg ut i dette snødekte landskapet. Jeg har prioritert skiturer høyt den siste uken og det har gitt mange turer i varierende vær og stemninger.

Nasbøløypa en gråværsdag.

Her gjøres valget mellom kort og lang løype.

Så kom endelig sola på ukas siste skitur. For et eventyrlandskap som åpenbarte seg.

Jeg gikk sikkert mine sakteste turer denne uka, siden jeg må studere alle de nydelige snøskulpturene langs løypa.

På jakt etter kulturminner

Mine utallige turer og timer til skogs skyldes aller mest at jeg er glad i naturen, det spennende mangfoldet av arter som finnes der ute. Men det er alltid veldig spennende å komme over gamle spor etter folk. Det kan være gamle husmannsplasser, steingjerder, hellere, gravhauger og mye annet. I det siste har jeg tenkt at jeg vil bidra med min kunnskap om lokale kulturminner og har begynt å legge ut bilder og ikke-registrerte kulturminner på den nasjonale portalen kulturminnesok.no. Dermed deler jeg av min kunnskap, og det oppfordrer jeg også andre til å gjøre. Summen av at mange deler, gjør at kunnskapen om vår fortid blir bevart og kjent for alle som ønsker det. 

Her står jeg omtrent der hoppkanten i hoppbakken "Slengheia" lå. Den har nå ligger brakk i 15-20 år.

Bakken hadde flombelysning. Her ligger en av lampene som ble benyttet.

Helleren som nå er mest kjent som Ole Høylands hule. Mestertyven skal ha søkt tilflukt her ved flere anledninger. Innunder steinblokka skal han ha risset inn strek i fjellet for hver overnatting han hadde her.

Her går det i dag en mye brukt tursti, men den oppbygde kanten til høyre avslører at dette er en vei som har vært brukt mye lengre tilbake og trolig er den laget som hestevei.

En liten heller, bare 2-3 meter dyp og høy, er registrert som gammel boplass. Nå har jeg bidratt med å legge bilder av lokaliteten inn på kulturminnesok.no. Samt korrigert den geografiske plasseringen. Slikt bidrar til økt kunnskap om våre gamle kulturminner.

Fuktige vegger som innunder en liten heller, er perfekt vokseplass for den lille bregna svartburkne.

På gamle stier

Minus 3 grader, vindstille, et lite snølag, og sola på vei opp. Der og da ble vurderingen tatt; jobb ble byttet ut til fordel for avspasering. Og det ble en lang spasering, nærmere 6 timer og 10 kilometer med rusletur i spennende skogsområder mellom Kristiansand og Lillesand. Utgangspunktet var Drangsholt. Her går en gammel ferdelsvei mot Lillesand, kalt Gamle Høvågvei. Langs denne er det flere gamle bosetningsplasser som for lengst er fraflyttet og forfalt. I tillegg finnes mye spennende natur i området, deler av det er blitt naturreservat og en ny del er for tiden til vurdering med tanke på å kunne bli vernet. 

I dag gikk først turen til Sjøhei, 180 moh. Deretter gikk vi videre til den gamle boplassen på Sjømyr. Her står bakstehuset fortsatt, våningshuset er rast sammen og låven er det bare steinsetningene igjen av. Vi fyrte vårt bål her. Og brukte resten av dagen på å rydde fram den gamle ferdselsveien som gikk ut til denne plassen.

Soloppgang på Sjøhei, 180 moh.

Skaukaffi er alltid en sikker vinner.

Rast ved Sjømyr, en gammel boplass langt til skogs i grenseland mellom Kristiansand og Lillesand.

Blant sjeldne arter

I høst, midt i september, var jeg på et tredagers spennende kurs på Dokka. Rødlisteartkurs! En gjeng naturinteresserte mennesker finkjemmet forskjellige lokaliteter for sjeldenheter blant våre mange tusen arter. Mest fokus var det på sopp og lav. Det ble for min del etveldig lærerik kurs med mange nye arter på samvittigheten.

Funn av sjeldne enkeltarter er spennende i seg selv, men like givende er det å gå i de spennende og viktige miljøene som artene forekommer i. For det er en nær sammenheng mellom forekomst av sjeldne arter og rike, flotte skogs- og kulturmarkmiljø.

Her har vi funnet en sjeldenhet på en vanntransportert gammel vedbit, mosearten fakkeltvebladmose. Den står på rødlista som sårbar (VU).

Her letes det etter små knappenålslaver. Da er lupe og lys en nødvendighet.

En skikkelig godbit for de kjukeinteresserte: Det hvite laget uden denne grana er dynekjuke. Den er oppført som sterkt truet (EN) på rødlista.

Tretåspetten lager umiskjennelige spor i sin jakt på kvae. Den "ringer" trærne for å få kvaen til  å piple ut. 

Bilde av trådragg på nært hold. Lavarten er oppført på rødlista som sårbar (VU).

Langs Dokkaelva finnes slike urørte urskogspregede fuktige miljø med stort innslag av sjeldne arter.

I slikt miljø trives denne kjuka: Duftskinn. 

Svak for sørlandsk snø

Som utflyttet snøhungrig østlending er det ikke alltid vintrene på Sørlandet er mye å skrive hjem til Telemark om. Men jeg har lært at utnytter man umiddelbart de mulighetene som kommer - ja, da mener jeg å kaste det man har i hendene og ikke vente til morgendagen - da får man faktisk noen fine opplevelser med snø her sør også.
Det ble akkurat slik i dag. På ski skulle jeg ikke, men jeg ville inn i skogene i Vennesla og nyte synet av snøtunge trær. Derfor dro jeg de få minuttene vest for Vennesla, nærmere bestemt Drivenesheia. Her møtte det meg et nydelig syn foran den knallblå himmelen; snøtunge trær og 20-30 cm snø på bakken. Jeg fikk meg en fin tur i retning Nasbøvarden og fyrte selvsagt et godt bål med tyrived.

Bjørka bukker dypt og det gjør jeg også - for den første deilige snøen her sør.

Naturlig kunstverk...men også til nytte

Bjørkeriset er nemlig plutselig blitt tilgjengelig for hare, som her har vært å forsynt seg.

Jeg kunne sittet på huk i timesvis og sett på slike detaljer.

Det var godt med dyrespor på heia. Her har haren hoppet. Jeg så også spor etter rev, rådyr, elg, mus og ekorn.

Mus i skytteltrafikk.

Levende og død furu i skjønn forening.

Det var gledelig godt med elgspor på Nasbøheia i dag.

Tyribål i furuskogen er min favoritt.